Test: ColorMunki, Spyder 2 og 3, Eye-One Display

Fire kalibreringsverktøy for skjerm

Kalibrering kan ha avgjørende betydning for hvordan skjermer viser fotografier. Vi har sett nærmere på noen av de mest kjente kalibreringsverktøyene.

ColorMunki Photo

Vi begynte med ColorMunki – vi koblet instrumentet til en ledig USB-port ved hjelp av den medfølgende kabelen, og startet opp programvaren (se skjermbilder under). Dette brakte oss til et vindu der vi valgte kalibrering av skjerm - "Profile My Display". (Når man kalibrerer en skjerm, lages det en profil (vanligvis i form av en såkalt ICC-profil) for skjermen som inneholder informasjon om skjermens karakteristika. Derfor snakker man om også om "profilering".)

En liten digresjon: Ved å klikke på File i vinduet over, og så på Preferences, kan man hente opp det følgende vinduet:

"ICC Profile Version" går på formatet til profil-filen (versjon 2 er en eldre standard enn versjon 4, som kom i 2001). "Tone Response Curve" er i dette tilfellet det samme som gamma. Både disse og de øvrige innstillingene skulle være unødvendige å endre på her med mindre man er en profesjonell bruker med særskilte behov.

Etter å ha klikket på "Profile My Display" kom vi til vinduet under, der vi ble bedt om å velge hva vi ville kalibrere (stasjonær LCD, laptop-skjerm eller projektor), samt type kalibrering (”Easy” og ”Advanced”). Vi begynte med Easy.

Det neste som skjedde, var at vi ble bedt om å klargjøre enheten for bruk ved å dreie hjulet til posisjonen for ”selv-kalibrering” og trykke på "Calibrate"-knappen.

Muspekeren ble til et timeglass, og ColorMunki avga i alt tre korte blink over et tidsrom på noen få sekunder. Etter noen sekunder var klargjøringen over, og vi ble bedt om å dreie hjulet til posisjonen for skjermkalibrering:

Det eneste som gjensto før kalibreringen kunne begynne var å plassere ColorMunki på skjermen, innenfor den gule rammen:

Vi la ColorMunki i "bagen", og hengte "apen" på på skjermen:

Deretter klikket vi på "Next", og dermed var selve kalibreringsprosessen (målingen av skjermens egenskaper) i gang. En rekke ulike varianter av rødt, grønt, blått og grått ble vist på skjermen, og ColorMunki blinket kort hvitt ved hver nye visning for å indikere aktivitet.

Etter om lag 60 sekunder var prosessen over, og programmet ba oss å lagre resultatet som en ICC-profil. Da det var gjort, fikk vi anledning til å studere effekten av kalibreringen ved å klikke på "Before" (for retur til utseende før gjeldende kalibrering) og "After" (utseende med den nye kalibreringen aktiv).

(Merk at skjermbildene i denne omtalen (laget ved hjelp av printscreen) ikke er ment å vise leseren den faktiske effekten av eller kvaliteten på kalibreringen. De er kun ment å illustrere skrittene i prosessen. Det er altfor mange variabler involvert - som lagring for web og leserens egen skjerm - til at disse skjermbildene kan si noe pålitelig om kalibreringsresultatet.)

Vi var ikke hundre prosent fornøyd med resultatet av ColorMunkis Easy-modus. Skjermen var blitt vel mørk, selv med tanke på simulering av printing. Dette skyldes at programvaren opererer med et veldig lavt standard-mål for luminans, et mål som man i "Easy"-mode ikke får endret.

Ville Advanced gi et bedre resultat? Vi gikk tilbake til start, og valgte Advanced istedenfor Easy. Dette ga oss muligheten til å velge mellom kalibrering basert på ambient light, og kalibrering basert på selvvalgt mål for luminans. For førstnevnte er tommelfingerregelen denne: Jo mer ambient light man har, jo lysere bør skjermen være, og omvendt.

Vi valgte å gjøre en ambient light-måling - den mest omfattende prosessen. Vi ble da bedt om å dreie hjulet på ColorMunki til ambient light-modus, og målingen ga et resultat på 28 lux. Dette, sa programmet, tilsa et mål for luminans på ferdig kalibrert skjerm på 80 cd/m2 (candela per kvadratmeter).

Resten av kalibreringsprosessen var stort sett lik Easy, men underveis ble vi bedt om å justere skjermens luminans ned ved hjelp av skjermmenyen, til en indikator ”klikket” på plass på en skala. I vårt tilfelle skjedde dette da vi hadde senket brightness til 23 prosent.

Noe vi stusset litt over i forbindelse med avslutningen på begge disse to prosessene, var at programmet i forbindelse med lagringen av resultatet anbefalte rekalibrering av skjermen hver uke.

For vanlige brukere er det normalt sett helt unødvendig å rekalibrere skjermen hver uke, så vi synes det er litt spesielt at X-Rite har satt denne hyppigheten som ”default”, særlig når man tar med i betraktningen at dette kom opp i forbindelse med ”Easy”-kalibrering, som er den prosessen som er beregnet på nybegynnere og amatører.

Målet på 80 cd/m2 resulterte i en skjerm som etter vår mening fortsatt var noe for mørk for vårt bruk, så vi kjørte programmet en tredje gang, og satte da et mål for luminans på 100 cd/m2. Det ga et resultat som passet oss bedre. Ellers var det lite på si på kvaliteten på skjermbildet etter kalibrering. Toneovergangene var jevne, detaljer var synlige både i skygger og høylys, og fargene så naturlige ut.