Test: Canon PowerShot D10

En boble - men ingen såpeboble

Den er bygd som en dykkerklokke, og skal tåle både dype dykk og kalde vinterturer. Klarer Canons nye PowerShot D10 å innfri forventningene?

Rådhuset

Bildene vi pleier å ta av Rådhuset har en tendens til å gjøre det veldig tydelig hvordan det står til med kantskarphet ved en zoom-innstilling omtrent midt mellom vidvinkel og tele. Bildet er tatt ved ISO 100.

I det lille bildet over er det vanskelig å se noen særlig forskjell mellom midten og kantene, men forskjellen er, som vi skal se, betydelig.

Men først sammenlikningen med utsnitt fra bilder tatt med andre kameraene:

Canon PowerShot D10
Panasonic DMC-FT1
Canon 870 IS
 
Fujifilm F100fd

Pentax Optio W60

Olympus μ 1050 SW

 

Det vi kan slå fast på bakgrunn av sammenlikningen over, er at mønsteret vi alt har observert, fortsetter å gjøre seg gjeldende – Canon D10 gjør det bra, omtrent like bra som Canon 870 IS og Fujifilm F100fd, mens Panasonic havner bak disse tre. Olympus μ 1050 SW og Pentax Optio W60 havner på henholdsvis nest siste og siste plass. Sammenlikningen over må imidlertid tas med en liten klype salt, siden bildene ikke er tatt i identiske lysforhold, noe som ville ha vært tilnærmet umulig å få til, siden noen av kameraene er testet på vinteren, andre på våren, sommeren eller høsten.

Så til et annet utsnitt fra bildet tatt med Canon D10, denne gangen hentet fra midten. Vi ser at midten av bildet har betydelig bedre skarphet og detaljgjengivelse, selv om forskjellen ikke er dramatisk. Denne forskjellen er imidlertid et problem som går igjen på svært mange kompaktkameraer i denne klassen - det er ikke et problem som er spesifikt for Canon D10.


Optisk

Det pussige med fortegningsresultatet er at Canon D10, som har en største vidvinkel på 35 mm, faktisk får et dårligere resultat enn for eksempel Panasonic DMC-FT1, som har en vidvinkel på 28 mm. I utgangspunktet er det jo slik at en kraftig vidvinkel gir mer forvrengning av bildet enn en moderat vidvinkel.

Verdien for "veiling glare" er et mål for faren for at det skal oppstå problematiske refleksjoner i objektivet. Her levner Imatest ingen tvil om at Canon gjør det svært skarpt.

Fargegjengivelse

Vi har lite å utsette på fargegjengivelsen til D10. Den er ikke perfekt, men det er den sjelden på kompaktkameraer.

Men dette er vår subjektive mening. For å få en objektiv måling av kameraets fargegjengivelse, lar vi Imatest vurdere fargene i fotografier av en plansje opp mot de faktiske fargene på plansjen. Vanligvis vil det være et avvik mellom ideell gjengivelse og det kameraet faktisk gjengir, og dette avviket er hva grafen under viser. Den faktoren som påvirker dette avviket mest er vanligvis kameraets evne til å sette en riktig hvitbalanse, som man kan tenke på som et filter som kameraet bruker for å kompensere for fargen (temperaturen) til lyset som motivet befinner seg i.

Canon D10 gjør det særdeles bra på målingen av nøyaktigheten til hvitbalansen - resultatet er nesten på null, hvilket betyr at det nevnte avviket er svært lite.

Bildestøy

Kurvene under viser bildestøyen i de tre fargekanalene, rødt, grønt og blått, samt i luminans, ved ulike ISO-verdier. Resultatet for Canon D10 er litt uvanlig på den måten at det ifølge Imatest er omtrent like mye (eller like lite) støy i alle kanalene, mens det vanligvis er mest støy i den blå kanalen.

Det er heller ikke særlig mye støy i bildene sammenliknet med gjennomsnittet. Canon har lenge vært kjent for å lage kameraer med lite støy, så dette er ikke noen stor overraskelse.

Ved studier av bilder tatt med D10 la vi imidlertid merke til at det var en del støykorn i jevne flater selv ved ISO 100. Det tyder på at kameraet bare utfører en moderat støyreduksjon, noe som for så vidt kan være bra, siden støyreduksjon nesten alltid går på bekostning av detaljer i bildet. Dessuten er det ofte forskjell på hva man ser når man betrakter et bilde i 100 prosent på en skjerm, og hva man ser når bildet er printet ut. I et print vil støyen gjerne være mindre synlig, så litt "korn" i himmelen behøver ikke å være noe praktisk problem.

Eksponering og dynamisk omfang

Dynamisk omfang sier noe om hvor stort omfang av kontraster kameraet kan "se". Har et kamera lavt dynamisk omfang, vil det ha en tendens til enten å la mørke partier gå over i svart, eller å la lyse partier gå over i hvitt og bli utbrent, avhengig av situasjonen og hva man velger å måle lyset etter. I den mørke enden av konstrastskalaen vil ofte støy påvirke det dynamiske omfanget fordi støyen fra elektronikken i kameraet blir høy sett i forhold til det tilgjengelige lyset som kommer inn (signalet).

Av kurvene ser vi at dynamisk omfang ikke er den sterkeste siden til D10 – det blir for eksempel slått med god margin av Panasonic. Men dynamisk omfang er bare en av faktorene som påvirker bildekvaliteten, og det er ikke alltid like viktig – det er bare når det er en stor forskjell mellom lys og skygge i motivet at det vil oppstå problemer.

Stortinget - kromatisk feilbrytning, detaljgjengivelse

Kromatisk feilbrytning (også kalt aberrasjon) skyldes ujevn brytning av lysets bølgelengder i glasset i objektivet, og lilla ofte vanskeligst å kontrollere. Slik feilbrytning er gjerne lettest å oppdage langs kanter med høy kontrast, og akam.no stopper derfor gjerne ved Stortinget, der spesielt lyktestolpen til høyre på bildet har vist seg velegnet for testing av feilbrytning. Denne gangen fikk vi ikke plassert oss akkurat der vi vanligvis står, siden det der satt en større forsamling blomstrende solbadere. Men det er også en lyktestolpe i bakgrunnen.

35 mm, ISO 100:

Utsnitt fra bildet over:

Det er ikke mye aberrasjon i dette bildet – vi kan ane et grønnskjær langs kanten av lykta, men det er helt minimalt.

Imatest-analysen, som er basert på et bilde av sinekartet, støtter opp under inntrykket vi har – at det er minimalt med aberrasjon i bildene fra D10.

Så en titt på detaljgjengivelsen i bildet av Stortinget. Den store forskjellen på dette bildet og bildet av Rådhuset, er at bildet av Stortinget er tatt ved det som er maks vidvinkel for D10 – 35 mm:

Forskjellen i detaljgjengivelse mellom sentrum av objektivet og kantene er, som vi kan se, betydelig, men neppe abnormt stor. Og dermed er vi kommet til veis ende når det gjelder vurderingen av bildekvalitet.