Detaljgjengivelse

Selv om ting som ergonomi og byggekvalitet er viktige sider ved et digitalt speilreflekskamera, vil det aller viktigste til syvende og sist være bildekvaliteten. Likevel, i våre dager er nær sagt alle speilreflekskameraer i stand til å levere god bildekvalitet, og forskjellene mellom dyre kameraer og billige blir mindre og mindre, samt mer og mer spesialiserte. På grunn av sine ekstreme ISO-verdier og høye oppløsning er det imidlertid meget mulig 5D MkII er et unntak fra dette. Selv om vi begynner å bli vant til tanken om disse ISO-verdiene (til sammenligning omtalte man for 50 år siden 64 ISO som raskt), er det fortsatt ganske eksotisk å kunne fotografere med en femsifret ISO-verdi.

Bildekvalitet
Vurdering:

På lave ISO-verdier, er bildekvaliteten svært høy. Detaljgjengivelsen på bilder er av en art vi ikke har sett før. På hovedkortbildene våre ble vi bare sittende og måpe over hva vi plutselig kunne se. Bildet var så skarpt at det så ut som det skulle komme ut og bite oss i nesa.

Til og med JPG-bilder, rett ut av kameraet, uten etterbehandling, er av en art vi ikke har sett før. Det er tydelig at Canon har fått til en ganske imponerende JPG-konvertering i kameraet.

I rettferdighetens navn, skal det nevnes at bildene tatt med 5D MkII av hovedkortet er tatt med EF 85mm f/1.2, som er noe av det skarpeste og beste man får tak i. Men siden alle bilder er tatt på f/5.6, burde alle gode fastobjektiver yte svært godt, og forskjellene bør ikke være veldig store på grunn av forskjellig optikk.

Canon EOS 5D Mark II, Fine JPG	Canon EOS 5D Mark II, RAW

Sammenligner vi et 100% utsnitt fra hovedkortene våre, på 50 ISO, skal du se nøye etter før du ser forskjellen, og kvaliteten er intet annet enn fantastisk. Særlig er vi imponert over at JPG-kvaliteten er så høy. Det har vi aldri tidligere sett.

Noen liker at JPG-filene ikke er alt for skarpe rett ut av kameraet, da de ønsker å kunne skarpe opp etter eget ønske. Til det vil vi si at det er slikt man har råfiler til. Skal du etterbehandle, så gjør det i RAW. JPG er det fantastisk å kunne bruke rett ut av kameraet.

Nedenfor tar vi en kikk på utsnitt fra RAW-filer.

Sony A900, RAW	Canon EOS 5D Mark II, RAW

Nikon D700, RAW	Canon EOS 50D, RAW

Detaljene du kan se i 5D MkII er veldig sammenliknbart med det du får utav Sony A900. Men fargene og kontrasten er langt bedre fra Canon. Sammenliknet med Nikon D700, er det selvfølgelig et helt annet nivå på detaljmengden, og det skyldes jo forskjellen i oppløsning (D700 har 12 megapiksler, Sony A900 har 24 og EOS 5D MkII har 21). Nikon D700 ser også mindre skarp ut, men det er fordi den skapes opp mindre i konverteringsprosessen. Får den litt ekstra oppskarping i Photoshop, mister den det litt slørete preget.

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 8 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 9 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Kvalitetsskala for MTF50 (corr) ved 120 linjer per tomme.

Med et MTF50-tall på 2886 var Sony A900 den tidligere lederen på dette området. men til tross for høyere oppløsning må den se seg slått av EOS 5D MkII, som klarer hele 3103, og bryter grensen på 3000 for første gang.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

Dette betyr at vi for første gang har nådd toppen av skalaen gjengitt over. Dette er banebrytende.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Canon EOS 5D MkII, RAW	Nikon D700, RAW	Sony A900, RAW

Canon EOS 5D	Pentax K20D	Canon EOS 50D

Velger man å ikke stole på målingene men heller se på bildene av sinekartet selv, er konklusjonen akkurat den samme der. Det er vanskelig å sette en nøyaktig grense for hvor linjene vokser sammen, men 3750 kan vi i hvert fall gi den, som er ny rekord med god margin. Faktisk ser vi fortsatt linjer ved 4000, noe som indikerer at vi snart trenger ny måleplansje (den vi har kostet mange tusen kroner. Jeg tør ikke tenke på hva en med enda finere trykk vil koste).

Så hva sier disse tallene oss? De sier oss at oppløsning er ikke alt. EOS 5D MkII slår Sony A900, selv med lavere oppløsning. De kameraene med mindre bildebrikke får lavere uttelling for oppløsningen sin enn de med fullformatbrikke. Dette viser at store piksler er bedr enn små.

Bildestøy

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

Canon har redusert eller helt fjernet mellomrommet mellom mikrolinsene foran bildebrikken, og på den måten får man utnyttet mest mulig av brikkens areal til å samle lys.

1600 ISO:

Nedenfor tar vi en kikk på utsnitt fra hovedkortet, tatt på ISO 1600. Det har blitt litt mer forskjell på RAW og JPG fra 5D MkII, men støyen er imponerende lav. På Sony A900 ser vi allerede her en del støy, og JPG-bildet begynner å bli ganske utvasket. Nikon D700 klarer seg, som forventet, svært bra.

Canon EOS 5D MkII, RAW	Canon EOS 5D MkII, JPG

Sony A900, RAW	Sony A900, JPG

Canon EOS 50D, RAW	Nikon D700, RAW	Canon EOS 5D, RAW

Canon EOS 50D og 5D har, i likhet med Sony A900 begynt å få støy på ISO 1600. Tilbake i filmens dager, brukte man ISO 1600 kun i nødstilfeller, eller som en effekt. Nå er det ikke noe problem å bruke det til nesten hva som helst, med mindre man må presse absolutt alt som finnes av kvalitet ut av bildefila. Skal du ha en vanlig forstørrelse på papir, eller visning på skjerm, vil ikke ISO 1600 fra EOS 5D MkII være det minste problem.

3200 ISO:

Canon EOS 5D MkII, RAW	Canon EOS 5D MkII, JPG

Sony A900, RAW	Sony A900, JPG

Canon EOS 50D, RAW	Nikon D700, RAW	Canon EOS 5D, RAW

På 3200 ISO kan man se støy, selv om den absolutt ikke er ille. Sammenliknet med Sony A900 er den faktisk mer enn ett stopp bedre. Nikon D700 og Canon EOS 5D klarer seg også bra, mens vi ser at Canon har puttet for mange piksler inn i EOS 50D til å klare å holde støyen i skjakk på slike ISO-verdier.

6400 ISO:

Canon EOS 5D MkII, RAW	Canon EOS 5D MkII, JPG

Sony A900, RAW	Sony A900, JPG

Canon EOS 50D, RAW	Nikon D700, RAW

Når vi går opp til ISO 6400, som jo må regnes som en ekstrem ISO-verdi, er det synlig støy, og mer enn på ISO 3200, men det er likevel bemerkelsesverdig lite. Dette er fortsatt fullt brukbart til ganske mye. Sammenliknet med Sony A900 ligger det milevidt foran. Det er ikke lenger så lett å sammenlikne med D700, siden det er så stor forskjell i oppløsning. Men det er ikke til å komme fra at det er langt mer detaljer i bildet fra EOS 5d MkII.

12800 og 25600 ISO:

Her snakker vi om virkelig ekstrem lysfølsomhet, og dette er verdier som inntil Nikon D3 kom på markedet i vår, ikke fantes. Spørsmålet her er ikke om det er mye støy, men om bildene i det hele tatt er brukbare.

Canon EOS 5D MkII, RAW - 12800	Nikon D700, RAW - 12800

Canon EOS 5D MkII, RAW - 25600	Nikon D700, RAW - 25600

Bildene tatt på ISO 12800 kan brukes i små forstørrelser, og uten problemer på web. Ja, det er mye støy, men den er fortsatt under kontroll til en viss grad. Forskjellen på Canon og Nikon her er at Canon har mer detaljer og mer støy. Begge deler på grunn av den høyere oppløsningen.

Når vi går opp til 25600, kan vi ikke lenger si at støyen er under kontroll. Her er det ordentlig grisete, og i slike tilfeller pleier vi å si at produsenten kunne spart seg det. Men med det enormet antallet piksler vi har tilgjengelig på 5D MkII, så kan bildet brukes hvis du aksepterer en del støy. Skriver du ut i 10x15cm, så får du synlig støy i de mørke områdene, men det er likevel mye detaljer bevart. Så i ekstreme tilfeller kan du bruke det. Hvis bildet skal gjengis med avistrykk, bør det ikke være store problemet å bruke selv ISO 25600.

Det er tydelig at Nikon gjør det bedre på disse høyeste ISO-verdiene. Det viser også våre målinger, og annet er ikke å forvente. Men hva sitter man igjen med når dagen er slutt? Hva er best av flere piksler eller lavere støy (gitt at dette var de eneste to parametrene det dreier seg om)?

For å prøve å finne utav det, tok vi utgangspunkt i hovedkortbildet på ISO 25600. Vi reduserte oppløsningen på bildet fra 5D MkII til samme størrelse som bildet fra D700. Da hadde vi fortsatt mer støy på Canon-bildet, men også mer detaljer. Vi kjørte så en vanlig støyfjerning i Photoshop, for å prøve å få støyen på samme nivå. Det er ikke mulig å få det helt likt, men når støynivået var sammenliknbart, var det fortsatt mer detaljer i Canon-bildet. Det betyr at dersom du ikke mister andre ting, slik som dynamisk omfang, fargegjengivelse og liknende, vil bildet fra Canon EOS 5D MkII gi mer detaljer eller mindre støy enn Nikon D700. I hvert fall på ekstreme ISO-verdier.

Canon EOS 5D MkII, RAW - 25600	Nikon D700, RAW - 25600

Denne gangen kan vi ikke vise sammenliknbare utebilder for å illustrere støy. Vi hadde ikke noe å sammenlikne med da vi testet 5D MkII, og vi hadde kameraet så kort tid at vi ikke fant en dag med godt vær da det var mulig å ta gode testbilder.

På neste side ser vi nærmere på hvitbalanse, fargegjengivelse og dynamisk omfang.

Det har kommet fram en del historier om svarte flekker i bildene fra EOS 5D MkII. Disse har vist seg i all hovedsak på høye ISO-verdier, og lengre lukkertider. Det er også rapportert inn banding på høye ISO-verdier. Det siste fenomenet har vi sett på de to høyeste ISO-verdiene, og har valgt å ikke vektlegge det i testen, da disse ISO-verdiene ikke er beregnet til normal fotografering, og støyen er såpass kraftig at det må ses på som et større problem. Det første fenomenet har vi forsøkt å provosere fram, men ikke klart det. Vi kan derfor ikke gjøre noen vurdering av det. Det tyder også på at det ikke er et utbredt problem, men vær oppmerksom på det dersom du kjøper kameraet.

Canon jobber med begge problemene for å finne ut hva det skyldes. De regner med at det kan ordnes med en firmwareoppgradering når de har funnet årsaken til problemet.