I bruk

Funksjoner
Vurdering:

Dette kameraet er fullt av funksjoner, fra de helt vanlige som vi forventer på alle speilreflekskameraer, til banebrytende funksjoner som videoopptak i Full-HD.

I motsetning til de rimeligere modellene, har Canon tatt bort motivprogrammene. De forventer at brukere av et såpass avansert kamera skal kunne sånt selv. Det har de helt sikkert rett i. I stedet har de fått plass til tre custom-innstillinger. Det vil si valg på programhjulet som du kan programmere slik du vil. Hvis du ofte tar portretter, så setter du for eksempel blenderprioritet, stor blenderåpning, seriebilder og kanskje en bildestil for portretter, og lagrer dette på en av disse innstillingene. Når du så skal ta et portrett, vrir du bare hjulet til den riktige innstillingen, og vips har du de lagrete innstillingene. Det blir med andre ord litt som motivprogrammene, men du bestemmer selv alle innstillingene.

Men selv om Canon tydeligvis retter dette kameraet mot avanserte brukere, har de beholdt ”Grønn bølge”, det vil si full automatikk, der du ikke kan styre noen ting selv. Trenger man egentlig det? Hvis du skal be noen andre ta bilde av deg, gjør du innstillingene på forhånd. Så den eneste bruken jeg kan se er hvis du skal låne bort kameraet ditt til en helt uerfaren bruker. Men da vil jeg heller si at hadde de tatt bort funksjonen, hadde du antakelig sluppet å låne det bort.

Omtrent det samme forholdet har vi til ”direct print”-knappen, som gjør at du kan koble kameraet rett til skriveren og skrive ut bilder. Hvor ofte trenger du det? Så ofte at det behøver en egen knapp? Etter at vi har påpekt dette på hver eneste entusiastmodell siden 5D, har Canon endelig hørt på oss og lagt Live view på den samme knappen, så den endelig kan brukes til noe.

Disse tingene er ikke viktige, men vi synes prioriteringene fra Canon er litt pussige.

Mens vi er inne på mangler, kan vi jo nevne blitsen, eller mangel på denne. Mange brukere synes det er greit at det ikke er blits der, for de bruker den ikke allikevel. Andre liker å ha den der, i nødstilfeller eller som innfyllingsblits. Grunnen til at den ikke er der, er antakelig at det skal bli bedre plass til prismehuset, for å få en størst og best mulig søker. Men siden Nikon har plass til begge deler, kan ikke det være hele grunnen.

Bortsett fra disse småtingene vi har påpekt, er det veldig lite vi savner. Alle mulig fininnstillinger av farger, skarphet, kontrast og liknende kan gjøres hvis du fotograferer i JPG, og en lang rekke egendefinerte funksjoner gir deg mulighet til å tilpasse kameraet til egne behov.

Kameraet har tatt en del av de nye funksjonene fra EOS 50D. Deriblant automatisk justering av vignettering. Dersom du bruker et Canon-objektiv som ikke er antikvarisk, så vil antakelig kameraet kjenne det igjen, og vite hvor mye det vignetterer på ulike brennvidder og blendere, og kan fikse det, dersom du ønsker det. Mye greiere enn å måtte styre med det i ettertid.

En annen funksjon som kommer fra EOS 50D, er mikrojustering av fokus. Dersom du har et objektiv som fokuserer litt feil, kan du justere for dette i kameraet. Det gjelder også hvis kameraet i seg selv fokuserer feil. Men den jobben er så vanskelig å gjøre korrekt og nøyaktig nok, at få personer vil være i stand til å gjøre det godt nok. Hvis du har utstyret til å gjøre det er det sannsynlig at du også er i nærheten av sivilisasjonen, og kan få byttet eller reparert kameraet i stedet. Derfor er bruken av denne funksjonen relativt begrenset.

Vi må ikke glemme å omtale Live view. Det har etter hvert blitt standard i de fleste speilreflekskameraer (med unntak av Sony A900). Men det er varierende hvor godt det er implementert. Vi synes versjonen i EOS 5D MkII er en av de bedre. Trykk på knappen for Live view, og speil og lukker åpner seg så du ser søkerbildet på skjermen. Her har du 100% dekning, noe vi i redaksjonen setter enormt pris på når vi skal ta testbilder, og utsnitt er veldig viktig. En egen knapp lar deg fokusere med speilet oppe, og selv om det er vesentlig langsommere enn den vanlige fokusen, fungerer det bra. På skjermen kan du få den informasjonen du ønsker. Selvfølgelig det du normalt ser i søkeren, men også mye annet, som histogram eller hjelpelinjer. Hvis du tar bilder et sted det skal være rolig, som for eksempel under høytidlige seremonier, kan du ta bilder uten at speilet skal vippes ned og opp igjen. Da blir kameraet nesten lydløst. Dermed har Canon løst et av de gamle problemene med speilreflekskameraer, nemlig lyden. Du kan zoome i søkerbildet for å se om detaljer er skarpe før du tar bildet, eller for å se om et ansikt langt borte ser bra ut. I tillegg har du ansiktsgjenkjenning, så kameraet lettere eksponerer og stiller farger og fokus etter ansiktene.

Men den kanskje mest imponerende nye funksjonen er mulighet for videoopptak i Full HD (1080p). Dette er det første speilreflekskameraet som kan det, og det eneste (utenom Nikon D90) som kan gjøre videoopptak over hodet.

Det første mange tenker når de hører om videoopptak på et speilreflekskamera er at det er en lekefunksjon. Men når man tenker etter, kan denne funksjonen gjøre noe som du aldri før har kunnet gjøre innenfor et normalt budsjett, og som du absolutt ikke kan gjøre med vanlige videokameraer. Vi snakker hovedsakelig om to ting, nemlig en vanvittig dybdeskarphetskontroll – sett på en 85mm f/1.2, så har du kun få millimeter dybdeskarphet på korte avstander. Dette er helt umulig med videokameraer, og har tidligere bare vært mulig med 35mm filmkameraer som kostet en liten formue å bruke, og var forbeholdt profesjonelle. Den andre muligheten er vidvinkel. Vanlige videokameraer er veldig dårlige på dette, men når du kan bruke alle objektiver med EF-fatning, er det bare å slenge på for eksempel en Canon EF 14mm f/2,8 og du har muligheter ingen andre kameraer gir deg. For filminteresserte er dette en skattekiste. Det eneste vi har å sette fingeren på er at lyden fra fokusmotor og bildestabilisator kan komme med på filmen, så du bør bruke ekstern mikrofon for å få skikkelig lyd. Det er det støtte for i kameraet, så det er ikke noe stort problem.

Hvis du vil se noen av mulighetene, ta en kikk på denne filmen av Vincent Lafort (3 minutter lang), i sin helhet filmet med et preproduksjonseksemplar av 5D MkII, og ikke etterbehandlet på noen måte, annet enn at oppløsningen er redusert.

En annen spennende funksjon er jo de høye ISO-verdiene du kan sette. Kameraet støtter ukalibrert helt opp til ISO 25600. Det betyr at du kan ta bilder i nesten ikke noe lys i det hele tatt, og det gir deg muligheter du før bare kunne drømme om. Det er selvfølgelig et stort støyproblem på slike ISO-verdier. Dette kommer vi tilbake til på neste side.

 

Autofokus
Vurdering:

Som vi også påpekte om Nikon D700, er ikke autofokusen spesielt rask. Den er tregere enn på EOS 50D. Men den er optimalisert for presisjon heller enn hastighet. Derfor vil du oppleve at den sjelden eller aldri jager, og sjelden eller aldri bommer. EOS 50D har høyere seriebildehastighet, og trenger også derfor en raskere autofokus.

Dette betyr ikke at du vil lide under at autofokusen er treg, men er du vant til en EOS 1D MkIII, vil du tydelig merke forskjellen.

En test av følgefokusen viste at den fungerte etter hensikten, også når motivet byttet fokuspunkt i løpet av serien.

Kameraet har 9 fokuspunkter, og likner svært mye på det du finner i EOS 50D. Men siden 5D MkII har større bildebrikke, vil fokuspunktene være samlet over et mindre relativt areal midt i bildet.

Hurtighet
Vurdering:

Med en seriebildehastighet på 3,9 bilder pr. sekund, er ikke 5D MkII det raskeste kameraet i klassen. Både Nikon D700 og Sony A900 klarer mer, og A900 har attpåtil høyere oppløsning. Men 82 megapiksler pr. sekund er ikke akkurat langsomt, så vi bør vel ikke klage, og til forskjell fra A900, tar den 14-bits raw-filer. Da vi målte hastigheten klarte vi 3,8 bilder pr. sekund, som er nært nok. Denne hastigheten klarer kameraet enten du bruker RAW eller JPEG, så lenge de er plass i bufferet. Med RAW holdt den hastigheten i 4 sekunder. Med JPEG klarer den denne hastigheten så lenge det er plass på minnekortet, dersom du bruker et UDMA-kort. Vi må også huske at det er å forvente at D700 er raskere, da oppløsningen er lavere. Hvis du tar bilder i RAW, rekker du 16 bilder med et UDMA minnekort, eller 8 bilder i RAW+JPEG. Bruker du et langsommere minnekort, blir disse tallene lavere.

Hvis vi tar enkeltbilder, rekker vi 20 bilder på 10 sekunder. Det er på nivå med Sony.

Med seriebilder klarte kameraet 38 bilder. Det er der vi forventet at den lå, men det er altså litt under konkurrentene. Til gjengjeld kan altså seriene være svært lange når du bruker JPEG.

 

Bruker du RAW, rekker du bare 23 bilder på 10 sekunder med serieopptak. Av disse går de første 16 bildene i full hastighet. Deretter er bufferet fullt, og hastigheten faller til kortets skrivehastighet, litt over ett bilde i sekundet.

Oppstartstiden er viktig på disse kameraene, men vi målte tiden til 0,25 sekunder fra kameraet ble slått på til første bilde var tatt. Det er så raskt at du ikke vil merke det. Slik er situasjonen på de fleste kameraer i dag.

Overføringshastigheten er ikke dårlig med drøyt 5 megabytes i sekundet, men sammenliknet med Sony A900, er det jo ikke så mye å skrive hjem om. Har du et fullt 8BG minnekort, vil det ta ca 25 minutter å overføre alt sammen. Vi anbefaler bruk av kortleser som kan øke denne hastigheten betraktelig.

Betjening/brukervennlighet
Vurdering:

Betjeningen av dette kameraet er i praksis den samme som for EOS 50D. Den eneste praktiske forskjellen er at 50D har en ”Func”-knapp som kan tilegnes en funksjon du bruker ofte.

Ellers er kameraet veldig greit å bruke for en som kjenner Canons tosifrede serie fra før, eller har den gamle EOS 5D. Alle viktige funksjoner er tilgjengelige fra knapper, så du slipper å gå inn i menyen, og du har en knapp du kan tilegne en funksjon. Live view har egen knapp og egen fokusknapp.

Knapper for hvitbalanse, ISO-verdi, ”motorframtrekk”, lysmåling og noen slike funksjoner ligger på knapper med to funksjoner på hver, og du vrir på pekefingerhjulet for å endre den ene funksjonen, og på tommelhjulet for den andre. Det kan være litt forvirrende. I tillegg ligger knappene litt vanskelig til, øverst foran info-displayet.

I menyen har du en ”My menu”, der du kan legge de funksjonene du bruker oftest. Det er svært nyttig, da enkelte ganske vanlige funksjoner er gjemt langt ned i menyene. Nå kan de bli tilgjengelige i en hovedmeny. Dessverre kan du ikke gå rett inn i denne menyen ved hjelp av en egen knapp.

Med all informasjonen som er tilgjengelig på skjerm, i søker og i info-display har du hele tiden full kontroll over hva som foregår. Utvendig design er ryddig og oversiktelig, og det er stort sett greit å forstå hva de ulike knappene gjør.

Men la oss se på det som virkelig er viktig, nemlig bildekvaliteten.