Side 1: Overblikk

I det siste har Canon omrokkert speilrefleksrekken sin en smule, og ikke lenge etter at 450D meldte sin ankomst ble et nytt billigkamera annonsert, i form av Canon EOS 1000D. Der 450D var en betydelig oppgradering av gamle 400D, er 1000D i langt mindre grad forbedret i forhold til dette, i alle fall om man utelukkende ser på spesifikasjonslisten. Men hvordan klarer Canons rimeligste speilreflekskamera seg i test?

På denne siden finner du en oppsummering av testen. Dersom du ønsker å lese mer kan du enten lese hele testen eller hoppe til de forskjellige delene ved å klikke på overskriftene. Du kan også se galleribilder vi har tatt med kameraet ved å klikke her.

Fysisk

Kamerahuset er i 1000D mindre forseggjort enn 400D, men nettopp på grunn av det virker det hakket mer tillitsvekkende. Grepet er forbedret, og linjene er renere og enklere. Det er ingen tvil om at det er et kamera for nybegynnere vi snakker om her, men Canon har likevel klart å gi 1000D en ikke ubetydelig fysisk forbedring fra 400D. Canon EOS 1000D er ikke noe proffkamera som er laget for å tåle en tur ned trappen på egenhånd, men det er mer enn solid nok til å tåle vanlig bruk, med et visst minimum av hensyn til at det faktisk er et presisjonsinstrument man har mellom sine slepphendte fingre.

I likhet med 450D har 1000D fått et nytt batteri, med større kapasitet enn tidligere. 500 bilder skal det klare per lading, om man bruker blits på halvparten av bildene. De fleste bruker blitsen langt mindre enn det og vil derfor få tilsvarende flere bilder per lading.

Canon EOS 1000Ds skjerm er av den typen som var den vanligste for kun kort tid siden, det vil si 2,5" (6,3 cm) og 230 000 bildepunkter, og selv om mange kameraer nå har fått bedre skjermer enn som så, er den grei nok for et så rimelig speilreflekskamera som dette. Søkeren er heller ikke den største og lyseste i verden, men den har fått en liten forbedring i forhold til 400D, og selv om det fremdeles er et lite hakk opp til søkeren i 450D er søkeren i 1000D helt grei i bruk for de aller fleste som ikke har spesielle behov.

I bruk

1000D har et noe begrenset utvalg av funksjoner, som nok egner seg best for nybegynnere og ferieknipsere som ikke har ambisjoner om å la fotohobbyen ta av og få en stadig større bit av årslønna. Selv om 1000D har de fleste basisfunksjonene, med unntak av punktmåling, så mangler det naturlig nok en del mer avanserte funksjoner som mange entusiaster liker å leke med. Er det funksjoner du er ute etter, bør du vurdere 450D eller høyere om du vil holde deg til Canon, eller andre og litt dyrere kameraer dersom du ikke er spesielt merkelojal av deg.

Canon EOS 1000D er utstyrt med en autofokus som er overraskende god i forhold til prisen, og forskjellen mellom 1000Ds 7 fokuspunkter og 450Ds 9, er i all hovedsak ubetydelig. At den midtre fokussensoren er bedre på 1000D enn på 450D er da langt mer interessant og viktig.

Opptakstempoet på 1000D er greit nok, og ligger ikke langt unna de spesifiserte tre bildene per sekund, på det beste. De fleste vil være fornøyd med dette, om de ikke allerede vurderer et annet kamera også av andre grunner.

Bildekvalitet

Canon 1000D har fundamentalt samme bildebrikke som 400D, men den har blitt flikket på og finpusset i de to årene siden 400D så dagens lys. Som et direkte resultat av dette er faktisk bildekvaliteten på 1000D bedre enn på 400D, samtidig som kameraet er merkbart billigere. Detaljgjengivelsen er bra nok til utskrifter opp til A2-format, i god kvalitet, noe som er langt mer enn selv mange profesjonelle fotografer har behov for. Fargegjengivelsen er helt på det jevne, men er svært konsekvent uavhengig av ISO-verdi, noe som gjør en eventuell etterbehandling svært mye enklere for de som har interesser og behov for det.

Det beste ved 1000Ds bildekvalitet er imidlertid mangelen på støy. Selv ved kameraets høyeste ISO-verdi, 1600, er støynivået svært lavt, og det hadde nok vært rom her for 3200 ISO, om ikke Canon hadde ment det ville tatt av markedet for 450D. Støynivå henger i stor grad sammen med dynamisk omfang, det vil si hvor mange nyanser mellom helt svart og helt hvitt kameraet er i stand til å gjengi, og som en følge av det lave støynivået er 1000D svært god også på dette området. Skal man ha et konkurrerende kamera som kan hamle opp med 1000D på dynamisk omfang, må man nærmest doble budsjettet sitt.

Kitobjektivet

Canons gamle kitobjektiv er mildt sagt utskjelt, og ikke uten grunn. Var man heldig kunne man få et helt OK eksemplar (men ikke mer) og var man det ikke fikk man et eksemplar som var nærmest ubrukelig. Canons kvalitetskontroll var mildt sagt variabel på disse objektivene, noe mange merket for så å bytte dem ut med dyrere og bedre objektiver, og dette hadde Canon neppe noe imot. Tredjepartsleverandører levde også godt på denne effekten, i alle fall så lenge det varte. Med 450D kom nemlig Canon med et nytt kitobjektiv som ikke bare hadde fått en høyst brukbar bildestabilisator, men også var jevnere i kvaliteten og forbedret på nær sagt alle områder. Det er fremdeles snakk om et billigobjektiv, noe konstruksjonen med både fatning og det meste annet i plast klart vitner om, men med en utsalgspris på under kr 1500,- og et pristillegg i pakke på omtrent tusenlappen, får man med dette objektivet så absolutt valuta for pengene. På blender 5.6 ga det i vår test like skarpe resultater på 1000D som vårt 50mm f1.4 USM på samme blender. Det ville neppe vært resultatet på et kamera med markant høyere oppløsning, men for potensielle kjøpere av Canon EOS 1000D med det nye kitobjektivet er det så absolutt gode nyheter.

Oppsummering

Konklusjon

Canon EOS 1000D er et fremragende kamera for nybegynneren og ferieknipseren, men om man skulle utvikle større fotoambisjoner enn dette vil man ganske tidlig møte veggen. 1000D er et pent hakk rimeligere enn 450D, men mangler til gjengjeld en del funskjoner som de med utvidet interesse nok vil sette pris på.

Uansett, med en pris i skrivende stund på omtrent kr 3500,- for kun kamerahuset, eller ca 4300,- inkludert det nye og stabiliserte kitobjektivet, er Canon EOS 1000D et svært godt kjøp og mye kamera for pengene, om man er i rette målgruppen. Canon har som vanlig gjort godt arbeid, og selv om det finnes konkurrerende kameraer som koster mindre enn dette, så vil Canon EOS 1000D i kraft av sin kvalitet, ytelse og pris gjør sitt til at konkurransen på speilrefleksmarkedet vil tilspisse seg ytterligere.

Klikk her for å lese hele testen.

Bildegalleri

		Lite bildestøy selv ved høy ISO		Mangler en del mer avanserte funksjoner
		Jevn og konsistent fargegjengivelse...		...men ikke helt nøyaktig
		Klassens hittil beste dynamiske omfang		Treg fokusering i LiveView
		Gode menyer og enkel betjening		Mangler punktmåling
		Behagelig prisnivå		JPG trenger finjustering av oppskarping
		Forbedret ergonomi og byggekvalitet		Litt liten skjerm for noen
		Bra detaljgjengivelse i RAW...		...som krever nøye etterbehandling for å bli optimal

Se bildene vi har tatt med kameraet i galleriet.

Sammenlign Canon EOS 1000D med Canon EOS 400D og 450D her.

Side 2: Fysisk

Fysisk

Kamerahus
Vurdering:

Canon EOS 1000D er ikke store saken. Den minner selvsagt mye om sin to år eldre halvbror, men er noen millimeter tynnere og noen gram lettere, som diagrammet nedenfor viser.

Hva det er Canon har gjort for å høvle bort de ekstra millimeterne og grammene er ikke umiddelbart tydelig, men faktum er at 1000D faktisk synes å være en liten smule bedre sammenskrudd enn 400D. Det synes i mindre grad slarkete og løst - uten at dette var noe problem på 400D heller, selvsagt - og det er samtidig langt mindre kantete og dermed også mer strømlinjeformet og minimalistisk i designet. Delvis på grunn av den manglende gummiflekken i grepet på baksiden, som man hadde på 400D og som er enda større på 450D, ser 1000D ganske spartansk og strømlinjeformet ut. Støvsamlende hyller og kanter er fjernet, knappene er flyttet og gjort større og rundere, og skjermen går mer i ett med helheten enn den gjorde på tidligere modeller. Denne mangelen på visuelle detaljer, spesielt på baksiden, gir definitivt inntrykk av et kamera i nybegynnerklassen, men samtidig gir det også et inntrykk av solid byggekvalitet. Ingen av delene er langt fra sannheten.

Noe har man selvsagt spart på. Man får ikke laget et moderne speilreflekskamera til en salgspris på under 3500,- uten å kutte litt her og der, og en av tingene som er kuttet i 1000D er værtetting. Ikke nødvendigvis et stort savn, men andre produsenter får dette til i sine rimeligste speilreflekser, så hvorfor ikke Canon også?

På fronten av kamerahuset er det lite å rapportere om. Foruten objektivfatningen finner vi her bare knappen for å løsne objektivet, nedblendingsknappen, samt en lysdiode som blinker når man bruker selvutløseren. Selve utløserknappen kan også sies å være på fremsiden av kameraet, siden den er montart på skrå helt fremme på grepet. Mer om denne på neste side.

På baksiden av kamerahuset er det derimot flere endringer å spore. Knapper har blitt større og er omplassert, og i forhold til 400D har 1000D to færre knapper på baksiden. Borte er også lyssensoren som 400D hadde like under søkeren, og 1000D har som nevnt også fått en langt rundere og mer strømlinjeformet design enn sin småfjerne forgjenger.

Delvis takket være overgangen til SD-kort fremstår 1000D som er rimelig solid kamera, i forhold til prisen. Når man ikke lenger trenger å ha plass til en svær CF-luke som skal åpnes, men derimot en langt mindre SD-luke, blir det mulig å konstruere kameraets chassis på en annen måte enn før, og selv om 400D ikke akkurat var sart og tander, så synes vi 1000D virker en tanke bedre sammenskrudd.

Batteri
Vurdering:

Da 450D ble lansert gikk Canon samtidig over til en ny batteritype, og også 1000D benytter denne. Fysisk er batteriet en smule større enn før, men kanskje en brøkdels millimeter smalere. Til gjengjeld har det nye batteriet 1080 mAh mot 720 i det gamle. Begge har 7,4 volt, så ytelsesøkningen er absolutt respektabel. Med dette batteriet klarer både 450D og 1000D 500 bilder per lading, etter CIPA-standarden, som vil si at man ikke bruker LiveView og 50% av bildene tas med blits. Bruker man blits i mindre grad enn dette, og holder seg unna LiveView, vil man få langt flere eksponeringer per lading.

500 bilder per lading er bra det, og forbedringen fra det to år eldre 400D er ganske betraktelig, men vi kan likevel ikke gi 1000D en spesielt høy karakter på batteriet. Til det er spriket opp til Sonys A200 med hele 750 bilder per lading alt for stort.

Skjerm og søker
Vurdering:

Mange vil nok ønske seg en større skjerm enn den 1000D er utstyrt med, som er på 6,3 cm (2,5 tommer), men det er verdt å huske på at det ikke er lenge siden en slik skjerm var standard på svært mye dyrere kameraer. Skjermen er i seg selv helt OK - selv om noen kameraer nå har større og bedre skjermer, så har ikke disse skjermene blitt noe dårligere enn de var tidligere.

Informasjonsvisningen på skjermen, derimot, er kraftig forbedret også på Canon EOS 1000D. Mengden informasjon som vises er mye den samme som på 400D, men den er blitt organisert på en annen måte og har fått en mer oversiktelig layout. I tillegg er den nå hvit på svart, i stedet for omvendt, noe som er langt lettere for øynene å se på. Dette kan man for øvrig endre på om man vil, og man kan velge mellom fire ulike fargeoppsett, deriblant det samme som 400D har.

Når man skal endre lukkertid eller blenderverdi får man i tillegg opp to hjelpsomme små piler som indikerer at man skal dreie på kommandohjulet for å endre verdiene. Unødvendig for de fleste som har hatt speilreflekskamera før, men for en nybegynner som holder på å lære seg å håndtere kameraet sitt, kan det være uunnværlig.

Søkeren i 1000D er av budsjettmessige årsaker ikke den største, men den er likevel ørlite større enn den 400D er utstyrt med. 1000Ds søker er imidlertid betydelig større enn konkurrenter som f.eks Olympus E-420, men som diagrammet nedenfor viser er det et lite hakk opp til 450D, som naturlig er. Forskjellene i billigsegmentet er imidlertid heller små. De er merkbare mellom største og minste, men mellom to tilfeldige kameraer midt i feltet er det praktisk talt det samme.

I diagrammet ovenfor er 100% definert som søkeren i et fullformatskamera med 1x søkerforstørrelse og 100% søkerdekning.

I søkeren får man også mer informasjon enn man har i Canons kameraer i denne klassen tidligere, og også visning av ISO-verdi er på plass. Fra venstre finnes det plass til visning av AE-lås, symbol som viser at blitsen er klar til bruk, indikator for høyhastighetsblits og blitskompensasjon. De neste fire sifrene viser lukkertiden og deretter er det to sifre som viser blenderverdien. Skalaen som går fra -2 til +2 viser eksponeringsnivå, og B/W viser om kameraet er innstilt på svarthvitt. De neste fire sifrene viser ISO-verdien kameraet er innstilt på, etterfulgt av hvitbalanseindikatoren og et siffer som viser hvor mange bilder man kan ta før bufferen er full. Rundingen helt til høyre indikerer at kameraet har funnet fokus.

Side 3: I bruk

I bruk

Funksjoner
Vurdering:

På funksjonsssiden stiller 1000D i utgangspunktet ikke så sterkt. Lavprissegmentskameraene gjør sjelden det, av naturlige grunner. Vi registerer likevel med skuffelse at Canon har holdt frem med gamle takter og ikke inkludert punktmåling i 1000D. Dette er en funksjon som er enkel og billig å implementere, og markedshensyn er eneste logiske grunn til ikke å gi den også til 1000D. Punktmåling, som også er kjent som spotmåling, er imidlertid så nyttig for fotografer i læringsfasen, at vi helst hadde sett at Canon tok den nisjemessige begrensningen på noe annet fremfor akkurat dette. Hva med å ikke ha LiveView i den rimeligste modellen, for eksempel, som Sony valgte å gjøre?

For joda, Canon EOS 1000D har også fått LiveView, faktisk akkurat den samme som storebror 450D. Nyttig for makrofotografer og pressefolk som fotograferer i store grupper, men for nybegynnere som har 1000D som sitt første speilreflekskamera er denne funksjonen av begrenset betydning. Eneste unntak vi har hørt om, er rullestolbrukere med fotointeresse og som på grunn av begrensede bevegelsesmuligheter har et utvidet behov for LiveView. For andre på nybegynnerstadiet er vi egentlig mer bekymret for at LiveView skal gi dårlige vaner med hensyn til korrekt måte å holde kameraet på, enn vi er glade for at funksjonen finnes på 1000D.

Foruten dette er det lite å merke seg ved 1000D på funksjonsfronten. Det har fått noe Canon kaller Auto lighting optimiser, en funksjon som automatisk letter skyggene en smule, slik at detaljer (og bildestøy) i disse områdene kommer bedre frem, og i tillegg har 1000D også fått muligheten for å kjøre ekstra kraftig støyfjerning på bilder tatt med høy ISO-verdi. Det er omtrent det, utenom My Menu, som lar brukeren definere og konfigurere sin egen meny, noe som i seg selv er en verdifull funksjon.

Funksjonspakken Canon EOS 1000D er utstyrt med er som prisen skulle tilsi ganske spartansk, men med unntak av den manglende spotmålingsmuligheten, er den også godt avrundet og gjennomført. Her er det akkurat nok til at kjøperne i denne nisjen er fornøyde med kjøpet, men også lite nok til at de kommer til å oppgradere kameraet om de skulle bli bitt av fotobasillen. Greit nok det, men vi registrerer likevel et lite savn etter den spandable omtanken som Pentax har vist med enkelte av sine kameramodeller.

Autofokus
Vurdering:

Autofokusen på Canon EOS 1000D har vi ikke så mye å si på. Den er grei nok, selv om den har "bare" 7 fokuspunkter der 400D og 450D begge har 9. Forskjellen er i praksis ikke stor, og som en slags kompensasjon har 1000D fått en midtre fokussensor av kryss-typen som faktisk ikke krever større blender enn f5.6. Dette er svært bra, da brukere av kameraer i denne prisklassen oppgraderer til f2.8-optikk svært mye sjeldnere enn andre, uten samtidig å oppgradere kamerahuset sitt. Til sammenligning har 450D en sentral fokussensor som også er av kryss-type, men som krever f2.8 eller større.

Hva fokushastigheten angår så vil den nesten utelukkende avhenge av objektivet, siden Canon ikke har fokusmotoren i kamerahuset. Nedenfor kan du se videoopptak av et knippe kameraer som fokuserer fra uendelig og til nærgrensen og tilbake til uendelig, tre ganger, med sine respektive kitobjektiver. Canon 350D har her Canons gamle og utskjelte kitobjektiv, mens 1000D har det nye kitobjektivet med IS, som faktisk ikke er så ille.

Hurtighet
Vurdering:

Et kamera i nybegynnerklassen er sjelden designet først og fremst med hastighet for øye, men i det siste har konkurransen tilspisset seg såpass på speilrefleksmarkedet at hastigheten på dagens nybegynnerkameraer er på samme nivå som man tidligere kun fant i langt dyrere kamerahus. 1000D er selvsagt intet unntak, og her skal vi se på hva det kan klare på dette området.

Vi tester som kjent både serieopptak såvel som enkeltbildeopptak med seriøse rykninger i utløserfingeren. Sistnevnte metode er noe usikker fordi opptakstempoet i stor grad vil være avhengig av at man trykker på utløserknappen i riktig rytme, men samtidig vil kameraet da bli tvunget til å fokusere på nytt for hvert trykk. I de fleste kameraer vil ikke opptakshastigheten bli særlig forskjellig fra serieopptakshastigheten, men for noen vil det være til dels store forskjeller å spore.

Forskjellene var imidlertid små på 1000D, og på serieopptak klarte det 29 bilder på 10 sekunder, i JPG av høyeste kvalitet. Tempoet ble opprettholdt i de 30 sekundene vi testet, noe som gir et snitt tett oppunder de 3 bildene per sekund som spesifikasjonene lover. Det er et helt greit tempo det, for et nybegynnerkamera, og her plasserer 1000d seg i det øvre sjiktet. 450D er naturlig nok en smule raskere, men forbedringen fra 400D er ganske tydelig.

Med blits er det ikke prosessering eller filstørrelse som er flaskehalsen, men hvor raskt blitsen lades ut og lades opp igjen. Her klarte Canon EOS 1000D 12 bilder på ti sekunder, med fulladet batteri, noe som utgjør 1,2 bilder per sekund. Den hastigheten ble holdt i omkring 23 sekunder, og deretter trengte blitsen en pustepause av det litt lengre slaget. Hvis du vil gjøre samme test selv, så husk på at hvor mange bilder du får tatt før blitsen gir seg er avhengig av hvor kraftig hvert blitsblink er. Vi tester under identiske forhold hver gang, slik at våre resultater er sammenlignbare fra gang til gang, men om du vil teste dette hjemme hos deg selv, kan du ikke uten videre sammenligne dine resultater med våre.

De fleste brukere vil sjelden eller aldri ha behov for å ta så mange blitsbilder etter hverandre - og om så er tilfelle vil vi sterkt anbefale å anskaffe seg en ekstern blits - men det er likefullt en pekepinn på hva kameraet kan klare. Canon EOS 1000D utmerker seg ikke spesielt på dette området, men legger seg omtrent midt i feltet. Det slår noen konkurrenter, som Pentax K200D og Sony A200, men legger seg litt bak Canons andre kameraer i sammenligningsgruppen. 1000D får her samme resultat som "erkefienden" Nikon D60.

Skrur vi over på RAW blir filene svært mye større, og bufferminnet belastes dermed tilsvarende mye mer enn før. Hastigheten går dermed ned, og vårt testeksemplar av 1000D klarte omtrent halv hastighet, det vil si 1,5 bilder per sekund, i omkring fire sekunder, før tempoet gikk ned til rundt ett bilde i sekundet. 13 bilder på 10 sekunder ble resultatet, et tempo som 1000D klarte å holde i de 30 sekundene vi testet. Det må sies at vi testet med et raskt minnekort her, og selv om bufferen holder til et brukbart tempo i lange tider når man skyter i JPG, vil ikke det samme gjelde for opptak i RAW. Kameraet må da begynne å skrive til kortet etter relativt få bilder er tatt, og siden filene er langt større enn ved JPG hastigheten vil derfor være mye mer avhengig av minnekortets hastighet enn ellers.

13 RAW-bilder på 10 sekunder er et helt Ok resultat i denne klassen, og faktisk litt over gjennomsnittet. Snittet dras en del ned av K200Ds ganske dårlige resultat her, men 1000D klarer seg bra også om man sammenligner direkte med de ulike kameraene. Kun Sony A200 er bedre, og 1000D legger seg et ørlite hakk foran konkurrentene og storebror 450D.

Overføringshastighet er mindre og mindre viktig etter hvert som minnekortene bilr billigere og billigere, og folk anskaffer seg minnekortlesere. Vi vil anbefale alle fotoentusiaster å benytte mer enn ett enkelt minnekort, samt en minnekortleser, siden man da kan bruke ett kort mens man tømmer et annet. Samtidig risikerer man ikke å miste ALT om et minnekort skulle ta kvelden. Likevel, i enkelte situasjoner kan man ha det travelt og ikke ha noe valg, og man må laste bildene over på PCen via kameraet selv. Og også her er 1000D helt på det jevne. Kameraet dukker opp i operativsystemet når man kobler det til, og har man et brukbart og ikke-utgammelt operativsystem på datamaskinen sin skal det heller ikke være nødvendig å installere drivere for å få dette til. Overføringshastigheten målte vi til like under 6 megabytes per sekund, noe som er et helt normalt resultat. Sony har lenge vært kongen på haugen på dette området, og drar kraftig i fra, men 1000D leverer en hastighet som er helt grei.

Betjening/brukervennlighet
Vurdering:

Tidligere Canon-speilreflekser i omtrentlig denne klassen, som 400D og 350D, hadde en utløserknapp som ikke var like skråmontert som denne, og dermed etter vår mening var mindre komfortabel i bruk. Om du er vant til grepet på et av de eldre kameraene, er det imidlertid ikke sikkert du er enig med oss i dette. Det er sannsynligvis en vanesak, men Canon skal ha ros for å tydeligvis ha tenkt på måter å forbedre et temmelig utskjelt grep.

Utløserknappen er ikke den eneste betjeningsmessige forbedringen 1000D har fått. Knappene på baksiden er også større enn før, og plassert i all hovedsak på skjermens høyre side, slik at man kan betjene de fleste av dem med høyre tommel, mens man holder kameraet. Unntaket er Meny-knappen, og Display-knappen, som begge er plassert over skjermen, på venstre side. Disse knappene er imidlertid greie å betjene med venstre tommel.

Som man ser på begge bildene har også modusbryteren på toppen av kamerahuset fått seg en oppgradering. Den er nå høyere enn tidligere, og har større og dypere profilerte riller, for å sikre bedre grep. Gode nyheter for fotografer som ofte et på tur i isødet og skal betjene kamera med forfrosne fingre.

Takket være god merking av knappene på på kameraets bakside burde det ikke være vanskelig å finne ut hvilken knapp man som nybegynner skal bruke for å få den funksjonen man ønsker, selv om 1000D har fått 13 knapper på baksiden, mot 400Ds 15. 1000D har imidlertid fått en ekstra knapp på toppen - en lenge etterlengtet dedikert ISO-knapp. Dette var nytt på 450D og vi er glade for at den er med også på 1000D.

Menysystemet er også ganske kraftig modernisert, og selv om man har holdt på nok til at Canon-eiere med litt eldre kamerahus nok vil nikke gjenkjennende til det, er menyene overhalt nok til at forbedringen er mer enn merkbar. Symbolene som angir undermenyene er penere, tydeligere og større, og menyene er i det hele tatt langt mer behagelige å bruke.

Det er imidlertid selvsagt begrenset hvor mye tid man bruker i menysystemet, når man før har satt kameraet opp slik man liker det, men av og til må man uansett inn og endre på enkelte ting. I slike situasjoner er det direkte plagsomt å måtte klikke seg hele veien inn til en funksjon som kanskje ligger begravet helt bakerst i systemet, men det slipper man nå som 1000D har fått det Canon kaller My Menu. I korthet går dette ut på at man kan selv definere hva som skal ligge på menyen, og selv de mest bortgjemte alternativer vil dermed bli tilgjengelige med kun noen få tastetrykk. Det er svært bra at Canon ikke har begrenset denne nyttige funksjonen til de dyrere kameraene, men vi synes samtidig det er synd at Canon EOS 1000D ikke har fått muligheten til å lagre brukerdefinerte kameraoppsett, som man har på 40D og oppover.

Alt i alt er 1000D et temmlig godt gjennomtenkt og avrundet kamera, som passer nybegynneren eller ferieknipseren. Det er en del funksjoner og finesser som vi savner og godt synes Canon burde ha inkludert, men litt av poenget med det er vel nettopp det at de som savner disse burde satse på et kamera i en høyere prisklasse. Vi er ikke uenige med Canon om det.

Side 4: Detaljgjengivelse

Detaljgjengivelse

Bildekvalitet er uten tvil det viktigste ved et hvert kamera, og det mange forbinder med bildekvalitet er først og fremst detaljgjengivelse. Som ordet mer enn antyder er dette kameraets evne til å gjengi detaljer, men i motsetning til hva mange tror er skarphet kun litt av bildet her, om man unnskylder ordspillet. Mange andre faktorer spiller også inn, og påvirker detaljgjengivelsen på forskjellige måter og i ulik grad. Både hvordan kameraet registrerer bildedata og hvordan de behandles er viktig for kameraets evne til å gjengi detaljer nøyaktig.

Bildekvalitet
Vurdering:

Alle moderne speilreflekskameraer fra Canon har en CMOS-brikke, mens de fleste konkurrentene tradisjonelt har benyttet CCD i sine kameraer, og har først nå i det siste begynt å forsiktig følge etter og gå over til CMOS. Detaljer omkring disse to hovedtypene av sensorteknologi trenger vi ikke å gå nærmere inn på her, bare man er klar over at de bygger på til dels ulike prinsipper og har ulike styrker og svakheter. En av svakhetene ved CMOS har lenge vært at disse brikkene er dyrere å produsere enn CCD og har derfor lenge vært forbeholdt dyrere kameramodeller. Denne teknologien begynner imidlertid nå også på dette området å ta igjen CCD, og CMOS-brikker blir nå sakte men sikkert innført også på rimeligere modeller, deriblant enkelte kompaktkameraer. CMOS-teknologien har lenge hatt problemer med mer bildestøy enn CCD, men som vi skal se synes dette ikke lenger å være tilfelle. I tillegg krever den mindre strøm enn CCD og er potensielt raskere.

Som nevnt har Canon lenge benyttet seg av CMOS-teknologien, og også Canon EOS 1000D har en slik bildebrikke. Sammenligner vi JPG-filene rett ut fra kameraet ser vi tydelig at 1000D er langt fra dårligst i klassen på bildekvalitet, men det må også finne seg i å ikke innta tetposisjon sånn med en gang i alle fall.

100 ISO, JPG:

Sony A300, JPG	Canon 1000D, JPG	Canon 450D, JPG

Sony A200, JPG	Nikon D60, JPG	Pentax K200D, JPG

På ISO 100 JPG-filer rett ut fra kameraer er det tydelig at 1000D slår konkurrentene Nikon D60 og Sony A200, mens det er mer usikkert hva som er best av 1000D og Sony A300. Canons 450D gjør det bra med sin noe høyere oppløsning, men også Pentax K200D - med samme oppløsning som 1000D - gjør det bokstavlig talt temmelig skarpt her.

Generelt kan vi si at andelen kamerabrukere som etterbehandler bildene sine fra RAW-filer er lavere jo billigere segment kameraet hører hjemme i, og kvliteten på JPG-filene rett fra kameraet er dermed viktigere i dette segmentet enn det er i mange andre, hvor dyrere kameraer hører hjemme. Ved hjelp av bildestiler kan man i Canon EOS 1000D stille inn hvor mye kameraet skal skarpe opp JPG-filene. Skalaen går fra null (minimum) til 7 (maksimum). Standard oppskarping, som er brukt på bildet ovenfor, er 3. Nedenfor har vi tatt samme bilde med ulike innstillinger, for å se hva som passer best for dette motivet.

Oppskarpingsgrad 4 av 7	Oppskarpingsgrad 5 av 7	Oppskarpingsgrad 6 av 7

Oppskarpingsgrad 3 eller lavere synes vi ble for soft for å få tilnærmet ferdige bilder rett ut av kameraet, og maksimal oppskarping ville etter all sannsynlighet være alt for heftig, så vi valgte derfor å se nærmere på trinnene 4, 5 og 6. Hva som er riktig oppskarping vil avhenge av motivet, og av og til kan man også med fordel gi ulik oppskarping til forskjellige deler av bildet. Slikt er det imidlertid vanskelig å stille inn i kameraet, og det bør helst tas i etterbehandlingen. Som en standardinnstilling vil vi imidlertid ikke anbefale at man bruker grad 6 i kameraets bildestiler, da vi synes den ble litt i heftigste laget. Grad 4 eller 5 ser etter vår mening bedre ut, og begge burde duge som normalinnstilling dersom man ønsker å ikke endre på innstillingene så ofte. Man bør imidlertid ta med i betraktningen hvilke motiver man vanligvis fotograferer. Motiver som arkitektur og annet med mange detaljer kan fint tåle litt kraftigere oppskarping enn andre, mens motiver der for mange detaljer bare blir forstyrrende, som for eksempel portretter og lignende, bør få mindre kraftig oppskarping.

Dersom man ønsker å ha større kontroll over oppskarpingen bør man selvsagt ta det i etterbehandlingen, og aller helst med råfilene. Selv om vi vil anbefale at man i størst mulig grad fotograferer i RAW (gjerne RAW+JPG, så har man begge deler), så er det enkelte situasjoner hvor man bare har JPG-filen og vil derfor ha behov for å etterbehandle filene. På bildene nedenfor har vi etterbehandlet en standard JPG-fil (standard bildestil, med oppskarpingsgrad 3) og en standard RAW-fil (konvertert med Adobe Camera RAW uten endring av innstillinger). Begge har fått 90% oppskarping med radius på 1 piksel i Unsharp Mask i Adobe Photoshop CS3.

		Det er tydelig at filene har godt av litt oppskarping. Før musen over bildet for å se effekten av forsiktig oppskarping med Unsharp Mask.
Canon EOS 1000D, JPG	Canon EOS 1000D, RAW

Ser vi på ubehandlede råfiler, blir resultatene slik:

100 ISO, RAW:

Sony A300, RAW	Canon 1000D, RAW	Canon 450D, RAW

Sony A200, RAW	Nikon D60, RAW	Pentax K200D, RAW

Bildet fra Canon EOS 1000D ser fremdeles noe fissent ut, og trenger tydeligvis en smule ekstra oppskarping. Uten oppskarping i etterbehandlingen blir resultatet helt ordinært og betraktelig dårligere enn litt dyrere kameraer som Canon EOS 450D og Pentax K200D. Sony A300 er omtrent jevnt med 1000D, A200 er like bak, og Nikons D60 synes å være en smule bedre, men når heller ikke opp til 450D og K200D.

For dem som ønsker mer info om oppskarping i etterbehandlingen av bilder vil Akam snart komme med en utfyllende guide om dette temaet.

Så langt detaljoppløsningen vurdert på basis av hva vi kan se i eksempelbilder, men dette kan også måles ved hjelp av det rette utstyret, og her er våre resultater fra 1000D:

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 5,33 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 6 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Med 1000D får vi et MTF50-tall på 2049, som er meget bra. Dette kameraets bildebrikke skal i følge Canon være den samme som i forgjengeren 400D, men noe oppgradert og med nytt low-pass-filter som tydeligvis er langt bedre enn det tidligere. Resultatet er svært bra, og faktisk høyere (om enn ikke mye) enn Pentax K200D, som har høyere oppløsning i utgangspunktet. 450D drar godt i fra, takket være at også det har høyere oppløsning enn 1000D, men sammenlignet med andre kameraer med 10 megapiksler gjør 1000D det svært godt her.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling. For ordens skyld kan vi nevne at maksimal teoretisk oppløsning for Canon EOS 1000D i følge våre målinger er ca 2600 LW/PH.

For sammenligningens skyld kan vi si at en ideell MTF50-kurve skal være høy så nært opptil Nyquist-frekvensen (merket ved 0,5, nederst) for så å falle brattest mulig og være så lav som mulig ved Nyquist-frekvensen og videre mot høyre.

Vår analyseverktøy angir også hva som er bildets ideelle oppskarpingsgrad (i dette tilfellet 12,8% under det optimale), og kompenserer man for dette når man ser på MTF50-verdiene gjør Canon 1000D det meget skarpt. Resultatet her er ikke langt under andre og langt dyrere kameraer, og faktisk bedre enn enkelte, som for eksempel Canons egen 40D.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Nedenfor kan man se utsnitt av vår testplansje, som angir maksimal detaljgjengivelse i antall hundre linjer per bildehøyde. Ved å føre muspilen over hvert enkelt bilde, kan du se det i forstørret utgave.

Canon EOS 400D	Canon EOS 1000D	Canon EOS 450D

Olympus E-410	Sony A200	Nikon D60

Det er vanskelig å se nøyaktig hvor 1000D sporer av her, men vi synes vi ser detaljene i alle fall til 24 eller 25. Like før 26 dukker det opp noen artifakter, noe som vanligvis betyr at kameraet har nådd sin oppløsningsgrense. Resultatet vi ser her stemmer god overens med våre MTF50-målinger og kameraets teoretiske maksimumsgrense. Det er imidlertid interessant å se at 1000D selv om det ikke er i stand til å gjengi alle detaljene etter dette punktet fremdeles klarer å vise overgangene forholdvis jevnt. Slikt er viktig for at man ikke skal få skjemmende effekter når kameraet ikke lenger klarer å gjengi detaljene i motivet nøyaktig nok.

Til sammenligning holder 450D til helt oppunder 30, mens 400D må gi seg et sted mellom 22 og 23, et resultat som var meget bra den gangen, men som ikke helt holder mål i dagens kameramarked, uten at 400D plutselig er et dårlig kamera av den grunn. Nikon D60 og Sony A200 holder omtrent like langt som 1000D, med Olympus E-410 hakk i hæl, men når sporet først mistes mister disse kameraene det på en helt annen måte enn 1000D.

Bildestøy

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet. Slik er det, ganske enkelt, men forskjellige produsenter har forskjellige måter å takle dette på. Alle har imidlertid en eller annen form for støyfjerning som oppdager og jevner ut bildestøy, men det er høyst variabelt hvor gode disse algoritmene er til å se forskjell på støy og detaljer, og dermed vil kraftig støyfjerning ofte i stor grad også fjerne detaljer. Det er derfor viktig at bildene er så støyfrie som mulig i utgangspunktet, slik at man kan nøye seg med å kjøre så svak støyfjerning som mulig. I tillegg vil eksponering og motivvalg også ha mye å si på bildestøyen og hvor kraftig støyfjerning hvert enkelt bilde tåler. Som med oppskarping vil man i mange tilfeller lettere kunne beholde detaljer optimalt ved nøye etterbehandling av råfilene, fremfor å benytte kameraets JPG-filer. Slikt tar imidlertid tid og krefter, og i enkelte tilfeller har man ingen av delene.

Høyeste ISO-verdi Canon EOS 1000D har å by på er 1600, noe som ikke er spesielt høyt i dagens kameraer, men det er likevel nok av kameraer som ikke leverer brukbare resultater på denne verdien. Det er også på slike verdier man for alvor begynner å se hvor enorme forskjellene i bildekvalitet mellom speilreflekskameraer og kompaktkameraer er. Dette er et område der kompaktkameraene bare ikke kan hevde seg.

1600 ISO, JPG:

Sony A300, JPG	Canon EOS 1000D, JPG	Sony A200, JPG

Canon EOS 450D, JPG	Nikon D60, JPG	Pentax K200D, JPG

Med støyfjerningen ved høy ISO slått av er resultatet fra 1000D ikke spesielt pent, men likevel et lite hakk bedre enn enkelte av konkurrentene. Kun 450D og Pentax K200D har bedre kvalitet å vise til i JPG.

1600 ISO, RAW:

Sony A300, RAW	Canon EOS 1000D, RAW	Sony A200, RAW

Canon EOS 450D, RAW	Nikon D60, RAW	Pentax K200D, RAW

I RAW ser vi med en gang at vi beholder langt mer detaljer i bildene, samtidig som også mer av støyen forblir. Dette har tydeligvis ikke bildene fra Sony A200 hatt godt av, mens A300 henger atskillig bedre med. Pentax K200D og Canon EOS 450D er imidlertid fremdeles i en klasse for seg. Selv om resultatet neppe hadde vært fantastisk bra dersom 1000D hadde vært utstyrt med mulighet for 3200 ISO, så hadde det neppe vært dårligere enn det enkelte andre kameraer har å tilby på 1600 ISO, og vi må derfor anse mangelen på 3200 ISO på Canons kamera for et markedsføringshensyn, først og fremst. Det er synd, for i moderat størrelse hadde faktisk enda et trinn på ISO-stigen hatt sin misjon på dette kameraet.

Måler vi støyen ser vi at 1000D gjør det bra også her. Den har gått opp kun marginalt siden 400D, og er fremdeles et lite hakk under 450D og Pentax K200D. Sony A300 og Nikon D60 ligger himmelhøyt over, men slike målinger forteller ikke nødvendigvis hele bildet. Bildestøy kan nemlig utmerket godt slå kraftig ut på målinger uten å være direkte skjemmende. Målinger tar nemlig bare hensyn til mengden støy, og ikke dens karakter. I den senere tid har bildestøyen hos de fleste produsenter hatt en tendens til å være langt høyere enn på tidligere kameraer, samtidig som den er jevnere fordelt og i langt mindre grad enn før danner store flekker, linjer eller mønstre som øyet fester seg ved. Slik støy vil gi utslag på målinger, men vil ikke være på langt nær like plagsom i bildet. Det er derfor også nyttig å se på eksempelbilder såvel som målinger når man vurderer bildestøy. Vi må imidlertid gjøre oppmerksom på at bildene nedenfor ikke er direkte sammenlignbare, men bare vil gi en viss pekepinn, da de er tatt til forskjellig tid under forskjellige lysforhold. Desverre har vi sjelden mulighet til å beholde utlånte testkameraer lenge nok til å kunne ta sammenligningsbilder samtidig som vi tester andre kameraer.

Side 5: Farger og dynamikk

Hvitbalanse

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med fargetemperaturen innstilt på det samme som vi vet dagslyslampene våre holder og deretter måle differansen. Autohvitbalansen tester vi ved å gjøre det så vanskelig som mulig for kameraet å måle riktig hvitbalanse, ved at vi belyser testplansjen med dagslyslamper, halogenlamper og lysrør. Resultatet er et salig virrvarr av lys som så godt som ingen kameraer klarer å vise korrekt, men som gir et godt grunnlag for å teste automatikken. Vi må derfor gjøre oppmerksom på at det i det virkelige liv er svært sjelden, om noensinne, at et kamera noensinne vil møte på så vanskelige lysforhold som vi gir det på testrommet. Man må også ha i tankene at hvitbalanse er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

På grafen nedenfor er autohvitbalanse representert av heltrukken linje, mens den stiplede representerer manuelt innstilt hvitbalanse. Canon EOS 1000D er representert ved rød farge, mens gjennomsnittet av sammenligningskameraene er vist med grønn farge.

Canon EOS 1000D har en hvitbalanse som er helt på det jevne. Det skiller seg litt fra gjennomsnittet, men ikke med mer enn at det strengt tatt ikke er noe å hefte seg ved.

Desverre har kameraet ikke mulighet for å stille hvitbalanse i grader Kelvin, og det nærmeste man har til en dagslysinnstilling er å sette kameraet på nettopp dette, som antar en hvitbalanse på 5200 K. Desverre er hvitbalansen her nord langt mer variabel enn mange andre steder, og denne innstillingen vil i de fleste tilfeller være en tilnærming, i beste tilfelle. Til vanlig vil imidlertid autohvitbalansen fungere mer enn godt nok til de fleste formål, og hvis ikke kan man fotografere i RAW og justere hvitbalansen i ettertid, om nødvendig.

Fargegjengivelse

Nedenfor ser du en simulert representasjon av vårt fargekart fra Gretag Macbeth, med 24 ulike nummererte farger. Som diagrammet viser er farge nr 1 og 2 hudtoner, 13, 14 og 15 er primærfargene, og 19 til 24 er ulike gråtoner. 18% grå er farge nummer 22.

Ved å føre muspilen over kameranavnet ved de ulike ISO-verdiene kan du se hvor bra det kameraet gjengir de ulike nummererte fargene. Kvadratene angir den korrekte fargen, mens sirklene viser hvordan kameraet gjengir akkurat den fargen. Des lengre strek mellom dem, jo større er feilvisningen av fargen. På diagrammet kan du også se hva som utgjør grensene for AdobeRGB-fargerommet.

Selv om spesielt gule og grønne farger gjengis med forholdsvis stor grad av misvisning på 1000D, er vi ganske imponert over kameraets fargegjengivelse. Greit nok at noen farger, inkludert de i utgangspunktet nøytrale gråtonene, trekker litt vel mye mot gulgrønt, men at fargegjengivelsen er nesten identisk på tvers av alle kameraets ISO-verdier er ikke bare imponerende, men også temmelig praktisk. Man slipper i stor grad å ta ISO-verdien på hvert enkelt bilde med i betraktningen når man skal fargekorrigere bildene fra 1000D, noe som gjør det langt mer praktisk og mindre arbeidskrevende å gjøre det. Skåret i gleden er selvsagt de nevnte gule og grønne tonene som vises litt vel mye feil, synes vi, i forhold til sammenligningskameraene. Her er Nikon D60 i en klasse for seg, og Canon EOS 450D ikke så langt bak. Sonys kameraer er mindre konsekvente i sin helhet, men er ikke verre enn 1000D på akkurat disse fargetonene.

Dynamisk omfang

Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer, som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamisk omfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

Det er på dette området 1000D virkelig skinner. Det har et dynamisk omfang som, nesten uansett kvalitet og ISO, er langt bedre enn sammenligningskameraene i samme prisklasse - og i noen tilfeller også de i en prisklasse eller to høyere. Man må mangedoble prisen på 1000D for å finne et kamera som slår dette resultatet med god margin!

Side 6: Konklusjon

Kamerahus:

Mer strømlinjeformet og minimalistisk design enn tidligere modeller gir et forholdsvis tillitsvekkende inntrykk, sammen med en lettere oppgradering av grepet, men til syvende og sist er dette et nybegynnerkamera som ikke er laget for svært røff behandling. Men vær snill med det, og det vil leve til du går inn for å ødelegge det.

Batteri:

Brukbar batteriytelse, men ikke på langt nær så bra som de markedsledende. Likevel er forbedringen siden forrige modell forholdsvis stor, mye takket være ny batteritype.

Skjerm og søker:

Man får det man betaler for, og det gjelder dobbelt opp for skjermen. God nok, men ikke noe særlig mer. Søkeren er fin og lys, og et hakk større enn på 400D, dog ikke helt i klasse med Canon EOS 450D.

Funksjoner:

En begrenset men helhetlig funksjonspakke som passer nybegynnere og ferieknipsere. Vi savner imidlertid spotmåling og rom til å vokse med dette kameraet. Har du tenkt å bli bitt av fotobasillen bør du heller satse på 450D, for med 1000D når du fort funksjonsveggen.

Autofokus:

En overraskende god autofokus som ikke krever dyre objektiver for å fungere bra. Glipper av og til, men sjeldnere enn enkelte andre kameraer vi har testet.

Hurtighet:

Akseptabel hastighet, men ikke mer heller. Nok for de aller fleste kundene i denne nisjen, men ferske entusiaster får lett behov for noe raskere.

Betjening/brukervennlighet:

God brukervennlighet og forbedret betjening både i form av knapper og brytere såvel som menyer. Lettfatterlig og greit, gitt en kort tilvenningsperiode.

Bildekvalitet:

En alt i alt brukbar gjengivelse av detaljer og farger får et kraftig løft av et fremragende dynamisk omfang sammen med et svært lavt støynivå. God bildekvalitet selv ved forholdsvis høye ISO-verdier.

Konklusjon:

Det er tydelig at Canon har siktet markedsmessig godt med EOS 1000D. Kameraet er akkurat begrenset nok til at det ikke risikerer å gå 450D i næringen, samtidig som det er et greit og dugandes nybegynnerkamera som nok vil kunne ta kampen opp mot Nikons D60. Potensielle kjøpere bør imidlertid tenke over på forhånd om de har tenkt å bli fotoentusiaster eller bare vil holde seg på begynnernivået, for særlig mye rom for å vokse har Canon ikke gitt 1000Ds brukere, og mange vil nok være bedre tjent med å kjøpe 450D fremfor 1000D.

Når det er sagt, så er det ingen ting i veien med 1000D. Dette kameraet utgjør en godt avrundet pakke, hvor mange vil få akkurat hva de trenger, og det for en ganske så rimelig penge også. I skrivende stund er 1000D omkring en femhundrelapp rimeligere enn det to år gamle alternativet fra Canon, 400D, og det er ikke tvil i undertegnedes sjel om at 1000D for de aller fleste vil være et bedre kjøp. 1000D gir meget god bildekvalitet for pengene, og for dem med begrenset budsjett og/eller behov finnes det knapt bedre valg på markedet i dag, enn nettopp 1000D, spesielt med Canons nye kitobjektiv i pakken.