Detaljgjengivelse

Bildekvalitet er uten tvil det viktigste ved et hvert kamera, og det mange forbinder med bildekvalitet er først og fremst detaljgjengivelse. Som ordet mer enn antyder er dette kameraets evne til å gjengi detaljer, men i motsetning til hva mange tror er skarphet kun litt av bildet her, om man unnskylder ordspillet. Mange andre faktorer spiller også inn, og påvirker detaljgjengivelsen på forskjellige måter og i ulik grad. Både hvordan kameraet registrerer bildedata og hvordan de behandles er viktig for kameraets evne til å gjengi detaljer nøyaktig.

Bildekvalitet
Vurdering:

Alle moderne speilreflekskameraer fra Canon har en CMOS-brikke, mens de fleste konkurrentene tradisjonelt har benyttet CCD i sine kameraer, og har først nå i det siste begynt å forsiktig følge etter og gå over til CMOS. Detaljer omkring disse to hovedtypene av sensorteknologi trenger vi ikke å gå nærmere inn på her, bare man er klar over at de bygger på til dels ulike prinsipper og har ulike styrker og svakheter. En av svakhetene ved CMOS har lenge vært at disse brikkene er dyrere å produsere enn CCD og har derfor lenge vært forbeholdt dyrere kameramodeller. Denne teknologien begynner imidlertid nå også på dette området å ta igjen CCD, og CMOS-brikker blir nå sakte men sikkert innført også på rimeligere modeller, deriblant enkelte kompaktkameraer. CMOS-teknologien har lenge hatt problemer med mer bildestøy enn CCD, men som vi skal se synes dette ikke lenger å være tilfelle. I tillegg krever den mindre strøm enn CCD og er potensielt raskere.

Som nevnt har Canon lenge benyttet seg av CMOS-teknologien, og også Canon EOS 1000D har en slik bildebrikke. Sammenligner vi JPG-filene rett ut fra kameraet ser vi tydelig at 1000D er langt fra dårligst i klassen på bildekvalitet, men det må også finne seg i å ikke innta tetposisjon sånn med en gang i alle fall.

100 ISO, JPG:

Sony A300, JPG	Canon 1000D, JPG	Canon 450D, JPG

Sony A200, JPG	Nikon D60, JPG	Pentax K200D, JPG

På ISO 100 JPG-filer rett ut fra kameraer er det tydelig at 1000D slår konkurrentene Nikon D60 og Sony A200, mens det er mer usikkert hva som er best av 1000D og Sony A300. Canons 450D gjør det bra med sin noe høyere oppløsning, men også Pentax K200D - med samme oppløsning som 1000D - gjør det bokstavlig talt temmelig skarpt her.

Generelt kan vi si at andelen kamerabrukere som etterbehandler bildene sine fra RAW-filer er lavere jo billigere segment kameraet hører hjemme i, og kvliteten på JPG-filene rett fra kameraet er dermed viktigere i dette segmentet enn det er i mange andre, hvor dyrere kameraer hører hjemme. Ved hjelp av bildestiler kan man i Canon EOS 1000D stille inn hvor mye kameraet skal skarpe opp JPG-filene. Skalaen går fra null (minimum) til 7 (maksimum). Standard oppskarping, som er brukt på bildet ovenfor, er 3. Nedenfor har vi tatt samme bilde med ulike innstillinger, for å se hva som passer best for dette motivet.

Oppskarpingsgrad 4 av 7	Oppskarpingsgrad 5 av 7	Oppskarpingsgrad 6 av 7

Oppskarpingsgrad 3 eller lavere synes vi ble for soft for å få tilnærmet ferdige bilder rett ut av kameraet, og maksimal oppskarping ville etter all sannsynlighet være alt for heftig, så vi valgte derfor å se nærmere på trinnene 4, 5 og 6. Hva som er riktig oppskarping vil avhenge av motivet, og av og til kan man også med fordel gi ulik oppskarping til forskjellige deler av bildet. Slikt er det imidlertid vanskelig å stille inn i kameraet, og det bør helst tas i etterbehandlingen. Som en standardinnstilling vil vi imidlertid ikke anbefale at man bruker grad 6 i kameraets bildestiler, da vi synes den ble litt i heftigste laget. Grad 4 eller 5 ser etter vår mening bedre ut, og begge burde duge som normalinnstilling dersom man ønsker å ikke endre på innstillingene så ofte. Man bør imidlertid ta med i betraktningen hvilke motiver man vanligvis fotograferer. Motiver som arkitektur og annet med mange detaljer kan fint tåle litt kraftigere oppskarping enn andre, mens motiver der for mange detaljer bare blir forstyrrende, som for eksempel portretter og lignende, bør få mindre kraftig oppskarping.

Dersom man ønsker å ha større kontroll over oppskarpingen bør man selvsagt ta det i etterbehandlingen, og aller helst med råfilene. Selv om vi vil anbefale at man i størst mulig grad fotograferer i RAW (gjerne RAW+JPG, så har man begge deler), så er det enkelte situasjoner hvor man bare har JPG-filen og vil derfor ha behov for å etterbehandle filene. På bildene nedenfor har vi etterbehandlet en standard JPG-fil (standard bildestil, med oppskarpingsgrad 3) og en standard RAW-fil (konvertert med Adobe Camera RAW uten endring av innstillinger). Begge har fått 90% oppskarping med radius på 1 piksel i Unsharp Mask i Adobe Photoshop CS3.

		Det er tydelig at filene har godt av litt oppskarping. Før musen over bildet for å se effekten av forsiktig oppskarping med Unsharp Mask.
Canon EOS 1000D, JPG	Canon EOS 1000D, RAW

Ser vi på ubehandlede råfiler, blir resultatene slik:

100 ISO, RAW:

Sony A300, RAW	Canon 1000D, RAW	Canon 450D, RAW

Sony A200, RAW	Nikon D60, RAW	Pentax K200D, RAW

Bildet fra Canon EOS 1000D ser fremdeles noe fissent ut, og trenger tydeligvis en smule ekstra oppskarping. Uten oppskarping i etterbehandlingen blir resultatet helt ordinært og betraktelig dårligere enn litt dyrere kameraer som Canon EOS 450D og Pentax K200D. Sony A300 er omtrent jevnt med 1000D, A200 er like bak, og Nikons D60 synes å være en smule bedre, men når heller ikke opp til 450D og K200D.

For dem som ønsker mer info om oppskarping i etterbehandlingen av bilder vil Akam snart komme med en utfyllende guide om dette temaet.

Så langt detaljoppløsningen vurdert på basis av hva vi kan se i eksempelbilder, men dette kan også måles ved hjelp av det rette utstyret, og her er våre resultater fra 1000D:

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 5,33 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 6 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Med 1000D får vi et MTF50-tall på 2049, som er meget bra. Dette kameraets bildebrikke skal i følge Canon være den samme som i forgjengeren 400D, men noe oppgradert og med nytt low-pass-filter som tydeligvis er langt bedre enn det tidligere. Resultatet er svært bra, og faktisk høyere (om enn ikke mye) enn Pentax K200D, som har høyere oppløsning i utgangspunktet. 450D drar godt i fra, takket være at også det har høyere oppløsning enn 1000D, men sammenlignet med andre kameraer med 10 megapiksler gjør 1000D det svært godt her.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling. For ordens skyld kan vi nevne at maksimal teoretisk oppløsning for Canon EOS 1000D i følge våre målinger er ca 2600 LW/PH.

For sammenligningens skyld kan vi si at en ideell MTF50-kurve skal være høy så nært opptil Nyquist-frekvensen (merket ved 0,5, nederst) for så å falle brattest mulig og være så lav som mulig ved Nyquist-frekvensen og videre mot høyre.

Vår analyseverktøy angir også hva som er bildets ideelle oppskarpingsgrad (i dette tilfellet 12,8% under det optimale), og kompenserer man for dette når man ser på MTF50-verdiene gjør Canon 1000D det meget skarpt. Resultatet her er ikke langt under andre og langt dyrere kameraer, og faktisk bedre enn enkelte, som for eksempel Canons egen 40D.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Nedenfor kan man se utsnitt av vår testplansje, som angir maksimal detaljgjengivelse i antall hundre linjer per bildehøyde. Ved å føre muspilen over hvert enkelt bilde, kan du se det i forstørret utgave.

Canon EOS 400D	Canon EOS 1000D	Canon EOS 450D

Olympus E-410	Sony A200	Nikon D60

Det er vanskelig å se nøyaktig hvor 1000D sporer av her, men vi synes vi ser detaljene i alle fall til 24 eller 25. Like før 26 dukker det opp noen artifakter, noe som vanligvis betyr at kameraet har nådd sin oppløsningsgrense. Resultatet vi ser her stemmer god overens med våre MTF50-målinger og kameraets teoretiske maksimumsgrense. Det er imidlertid interessant å se at 1000D selv om det ikke er i stand til å gjengi alle detaljene etter dette punktet fremdeles klarer å vise overgangene forholdvis jevnt. Slikt er viktig for at man ikke skal få skjemmende effekter når kameraet ikke lenger klarer å gjengi detaljene i motivet nøyaktig nok.

Til sammenligning holder 450D til helt oppunder 30, mens 400D må gi seg et sted mellom 22 og 23, et resultat som var meget bra den gangen, men som ikke helt holder mål i dagens kameramarked, uten at 400D plutselig er et dårlig kamera av den grunn. Nikon D60 og Sony A200 holder omtrent like langt som 1000D, med Olympus E-410 hakk i hæl, men når sporet først mistes mister disse kameraene det på en helt annen måte enn 1000D.

Bildestøy

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet. Slik er det, ganske enkelt, men forskjellige produsenter har forskjellige måter å takle dette på. Alle har imidlertid en eller annen form for støyfjerning som oppdager og jevner ut bildestøy, men det er høyst variabelt hvor gode disse algoritmene er til å se forskjell på støy og detaljer, og dermed vil kraftig støyfjerning ofte i stor grad også fjerne detaljer. Det er derfor viktig at bildene er så støyfrie som mulig i utgangspunktet, slik at man kan nøye seg med å kjøre så svak støyfjerning som mulig. I tillegg vil eksponering og motivvalg også ha mye å si på bildestøyen og hvor kraftig støyfjerning hvert enkelt bilde tåler. Som med oppskarping vil man i mange tilfeller lettere kunne beholde detaljer optimalt ved nøye etterbehandling av råfilene, fremfor å benytte kameraets JPG-filer. Slikt tar imidlertid tid og krefter, og i enkelte tilfeller har man ingen av delene.

Høyeste ISO-verdi Canon EOS 1000D har å by på er 1600, noe som ikke er spesielt høyt i dagens kameraer, men det er likevel nok av kameraer som ikke leverer brukbare resultater på denne verdien. Det er også på slike verdier man for alvor begynner å se hvor enorme forskjellene i bildekvalitet mellom speilreflekskameraer og kompaktkameraer er. Dette er et område der kompaktkameraene bare ikke kan hevde seg.

1600 ISO, JPG:

Sony A300, JPG	Canon EOS 1000D, JPG	Sony A200, JPG

Canon EOS 450D, JPG	Nikon D60, JPG	Pentax K200D, JPG

Med støyfjerningen ved høy ISO slått av er resultatet fra 1000D ikke spesielt pent, men likevel et lite hakk bedre enn enkelte av konkurrentene. Kun 450D og Pentax K200D har bedre kvalitet å vise til i JPG.

1600 ISO, RAW:

Sony A300, RAW	Canon EOS 1000D, RAW	Sony A200, RAW

Canon EOS 450D, RAW	Nikon D60, RAW	Pentax K200D, RAW

I RAW ser vi med en gang at vi beholder langt mer detaljer i bildene, samtidig som også mer av støyen forblir. Dette har tydeligvis ikke bildene fra Sony A200 hatt godt av, mens A300 henger atskillig bedre med. Pentax K200D og Canon EOS 450D er imidlertid fremdeles i en klasse for seg. Selv om resultatet neppe hadde vært fantastisk bra dersom 1000D hadde vært utstyrt med mulighet for 3200 ISO, så hadde det neppe vært dårligere enn det enkelte andre kameraer har å tilby på 1600 ISO, og vi må derfor anse mangelen på 3200 ISO på Canons kamera for et markedsføringshensyn, først og fremst. Det er synd, for i moderat størrelse hadde faktisk enda et trinn på ISO-stigen hatt sin misjon på dette kameraet.

Måler vi støyen ser vi at 1000D gjør det bra også her. Den har gått opp kun marginalt siden 400D, og er fremdeles et lite hakk under 450D og Pentax K200D. Sony A300 og Nikon D60 ligger himmelhøyt over, men slike målinger forteller ikke nødvendigvis hele bildet. Bildestøy kan nemlig utmerket godt slå kraftig ut på målinger uten å være direkte skjemmende. Målinger tar nemlig bare hensyn til mengden støy, og ikke dens karakter. I den senere tid har bildestøyen hos de fleste produsenter hatt en tendens til å være langt høyere enn på tidligere kameraer, samtidig som den er jevnere fordelt og i langt mindre grad enn før danner store flekker, linjer eller mønstre som øyet fester seg ved. Slik støy vil gi utslag på målinger, men vil ikke være på langt nær like plagsom i bildet. Det er derfor også nyttig å se på eksempelbilder såvel som målinger når man vurderer bildestøy. Vi må imidlertid gjøre oppmerksom på at bildene nedenfor ikke er direkte sammenlignbare, men bare vil gi en viss pekepinn, da de er tatt til forskjellig tid under forskjellige lysforhold. Desverre har vi sjelden mulighet til å beholde utlånte testkameraer lenge nok til å kunne ta sammenligningsbilder samtidig som vi tester andre kameraer.