Fysisk

Kamerahus
Vurdering:

Canon EOS 1000D er ikke store saken. Den minner selvsagt mye om sin to år eldre halvbror, men er noen millimeter tynnere og noen gram lettere, som diagrammet nedenfor viser.

Hva det er Canon har gjort for å høvle bort de ekstra millimeterne og grammene er ikke umiddelbart tydelig, men faktum er at 1000D faktisk synes å være en liten smule bedre sammenskrudd enn 400D. Det synes i mindre grad slarkete og løst - uten at dette var noe problem på 400D heller, selvsagt - og det er samtidig langt mindre kantete og dermed også mer strømlinjeformet og minimalistisk i designet. Delvis på grunn av den manglende gummiflekken i grepet på baksiden, som man hadde på 400D og som er enda større på 450D, ser 1000D ganske spartansk og strømlinjeformet ut. Støvsamlende hyller og kanter er fjernet, knappene er flyttet og gjort større og rundere, og skjermen går mer i ett med helheten enn den gjorde på tidligere modeller. Denne mangelen på visuelle detaljer, spesielt på baksiden, gir definitivt inntrykk av et kamera i nybegynnerklassen, men samtidig gir det også et inntrykk av solid byggekvalitet. Ingen av delene er langt fra sannheten.

Noe har man selvsagt spart på. Man får ikke laget et moderne speilreflekskamera til en salgspris på under 3500,- uten å kutte litt her og der, og en av tingene som er kuttet i 1000D er værtetting. Ikke nødvendigvis et stort savn, men andre produsenter får dette til i sine rimeligste speilreflekser, så hvorfor ikke Canon også?

På fronten av kamerahuset er det lite å rapportere om. Foruten objektivfatningen finner vi her bare knappen for å løsne objektivet, nedblendingsknappen, samt en lysdiode som blinker når man bruker selvutløseren. Selve utløserknappen kan også sies å være på fremsiden av kameraet, siden den er montart på skrå helt fremme på grepet. Mer om denne på neste side.

På baksiden av kamerahuset er det derimot flere endringer å spore. Knapper har blitt større og er omplassert, og i forhold til 400D har 1000D to færre knapper på baksiden. Borte er også lyssensoren som 400D hadde like under søkeren, og 1000D har som nevnt også fått en langt rundere og mer strømlinjeformet design enn sin småfjerne forgjenger.

Delvis takket være overgangen til SD-kort fremstår 1000D som er rimelig solid kamera, i forhold til prisen. Når man ikke lenger trenger å ha plass til en svær CF-luke som skal åpnes, men derimot en langt mindre SD-luke, blir det mulig å konstruere kameraets chassis på en annen måte enn før, og selv om 400D ikke akkurat var sart og tander, så synes vi 1000D virker en tanke bedre sammenskrudd.

Batteri
Vurdering:

Da 450D ble lansert gikk Canon samtidig over til en ny batteritype, og også 1000D benytter denne. Fysisk er batteriet en smule større enn før, men kanskje en brøkdels millimeter smalere. Til gjengjeld har det nye batteriet 1080 mAh mot 720 i det gamle. Begge har 7,4 volt, så ytelsesøkningen er absolutt respektabel. Med dette batteriet klarer både 450D og 1000D 500 bilder per lading, etter CIPA-standarden, som vil si at man ikke bruker LiveView og 50% av bildene tas med blits. Bruker man blits i mindre grad enn dette, og holder seg unna LiveView, vil man få langt flere eksponeringer per lading.

500 bilder per lading er bra det, og forbedringen fra det to år eldre 400D er ganske betraktelig, men vi kan likevel ikke gi 1000D en spesielt høy karakter på batteriet. Til det er spriket opp til Sonys A200 med hele 750 bilder per lading alt for stort.

Skjerm og søker
Vurdering:

Mange vil nok ønske seg en større skjerm enn den 1000D er utstyrt med, som er på 6,3 cm (2,5 tommer), men det er verdt å huske på at det ikke er lenge siden en slik skjerm var standard på svært mye dyrere kameraer. Skjermen er i seg selv helt OK - selv om noen kameraer nå har større og bedre skjermer, så har ikke disse skjermene blitt noe dårligere enn de var tidligere.

Informasjonsvisningen på skjermen, derimot, er kraftig forbedret også på Canon EOS 1000D. Mengden informasjon som vises er mye den samme som på 400D, men den er blitt organisert på en annen måte og har fått en mer oversiktelig layout. I tillegg er den nå hvit på svart, i stedet for omvendt, noe som er langt lettere for øynene å se på. Dette kan man for øvrig endre på om man vil, og man kan velge mellom fire ulike fargeoppsett, deriblant det samme som 400D har.

Når man skal endre lukkertid eller blenderverdi får man i tillegg opp to hjelpsomme små piler som indikerer at man skal dreie på kommandohjulet for å endre verdiene. Unødvendig for de fleste som har hatt speilreflekskamera før, men for en nybegynner som holder på å lære seg å håndtere kameraet sitt, kan det være uunnværlig.

Søkeren i 1000D er av budsjettmessige årsaker ikke den største, men den er likevel ørlite større enn den 400D er utstyrt med. 1000Ds søker er imidlertid betydelig større enn konkurrenter som f.eks Olympus E-420, men som diagrammet nedenfor viser er det et lite hakk opp til 450D, som naturlig er. Forskjellene i billigsegmentet er imidlertid heller små. De er merkbare mellom største og minste, men mellom to tilfeldige kameraer midt i feltet er det praktisk talt det samme.

I diagrammet ovenfor er 100% definert som søkeren i et fullformatskamera med 1x søkerforstørrelse og 100% søkerdekning.

I søkeren får man også mer informasjon enn man har i Canons kameraer i denne klassen tidligere, og også visning av ISO-verdi er på plass. Fra venstre finnes det plass til visning av AE-lås, symbol som viser at blitsen er klar til bruk, indikator for høyhastighetsblits og blitskompensasjon. De neste fire sifrene viser lukkertiden og deretter er det to sifre som viser blenderverdien. Skalaen som går fra -2 til +2 viser eksponeringsnivå, og B/W viser om kameraet er innstilt på svarthvitt. De neste fire sifrene viser ISO-verdien kameraet er innstilt på, etterfulgt av hvitbalanseindikatoren og et siffer som viser hvor mange bilder man kan ta før bufferen er full. Rundingen helt til høyre indikerer at kameraet har funnet fokus.