I bruk

Funksjoner Canon PowerShot D10
Vurdering:

Funksjoner Fujifilm Finepix Z33 WP
Vurdering:

Funksjoner Olympus Mju Tough 8000
Vurdering:

Funksjoner Panasonic Lumix DMC-FT1
Vurdering:

Det kameraet som vi totalt sett synes ligger best an på funksjonssiden, er Panasonic DMC-FT1. Dette skyldes i stor grad videomulighetene, som er dette kameraets "main claim to fame", og Panasonic har da også plassert bokstavene ”HD” og ”AVCHD lite” på fronten av kameraet. ”HD” henviser til at kameraet kan ta opp video med en oppløsning på inntil 1280 x 720 piksler, det vil si video i henhold til 720p-standarden. ”AVCHD lite” betyr at kameraet kan lagre video i et format som skal gi bedre kvalitet i forhold til filstørrelse enn andre, eldre formater. Ifølge Panasonic er dette det beste valget for avspilling av video på en TV. Men man kan også velge å lagre video i ”Motion JPEG”, som skal egne seg bedre for avspilling på PC.

Når man er i ”AVCHD lite”-modus kan man velge mellom høy, medium og lav kvalitet på filmen. Er man i ”Motion JPEG” modus, kan man svitsje mellom HD, WVGA, VGA og QVGA (ulike oppløsninger).

Men det stopper ikke der. Man kan slå på en egen ”Wind Cut”-funksjon for å redusere støyen som skapes når det blåser inn på mikrofonen (med mikrofoner uten beskyttende ”pels” skal det generelt ikke mer enn litt bris til før vindstøy blir et kjempeproblem.) Videre kan man zoome med objektivet mens man filmer, uten å stoppe filmingen, og man kan velge å  filme med LED-lys på (interessant ved nattdykk?). Man kan også velge å filme i svart-hvitt, eller i svart-hvitt med en varm eller kald fargetone.

Alt i alt en meget god videofunksjon i et så lite kamera.

Canon har av en eller annen grunn valgt å utelate støtte for video i 720p på sin D10. Så med dette kameraet kan man kun filme i de to konvensjonelle oppløsningene - 640 x 480 og 320 x 240. Men ut fra en ren visuell bedømming synes vi at videoene fra D10 holder nesten like høy kvalitet som dem fra DMC-FT1. Dessverre er det ikke mulig å zoome mens man filmer.

For øvrig synes vi også D10 holder et bra nivå når det gjelder funksjoner.

Både DMC-FT1, D10 og Tough 8000 kommer med optisk bildestabilisering. Det er imidlertid bare de to førstnevnte som lar brukeren velge hvilken type bildestabilisering man ønsker å bruke.

På DMC-FT1 finnes bildestabilisering, eller "Mega Optical Image Stabilization" som Panasonic kaller det, i tre varianter - "Auto", "Mode 1" og "Mode 2". Man får ingen forklaring i menyen på hva som er forskjellen på disse tre, men vi fant det ut til slutt: I "Mode 1" prøver kameraet å kompensere for både vertikale og horisontale bevegelser. "Mode 2" er beregnet på "panning" (som i forbindelse med fotografering av biler eller fugler i bevegelse), og kameraet vil da kun kompensere for vertikale vibrasjoner, siden man ved panning ikke ønsker å redusere den effekten som skapes av horisontal-bevegelsen. I "Auto"-modus vil kameraet prøve å detektere om "Mode 1" eller "Mode 2" er det mest formålstjenelige.

I D10s tilfelle kan man også velge mellom tre ulike modi for den optiske bildestabiliseringen – ”Continuous”, hvilket betyr at den er på hele tiden, ” Panning”, hvilket betyr at den aktiveres når kameraets sensor oppdager vertikale rystelser, og ”Shoot Only”, hvilket innebærer at den aktiveres når utløseren trykkes helt ned.

Fujifilm Z33 WP leveres ikke med optisk bildestabilisering, og egner seg dermed mindre godt enn de øvrige tre til for eksempel fotografering når lyset er svakt. Det eneste man kan gjøre på Z33 WP er å la kameraet justere ISO automatisk, og det er ikke noen optimal løsning.

Z33 WP er i det hele tatt sparsomt utstyrt når det gjelder funksjoner, og må igjen finne seg i å bli henvist til sisteplassen.

Tough 8000 ligger som nevnt noe bedre an. Det vi liker best med dette kameraet, bortsett fra at Olympus omsider har fått på plass optisk bildestabilisering, er super makro-muligheten. Når den er slått på har kameraet en nærgrense på bare en centimeter, hvilket gjør at man kan gå tett på motivet. Man har også mulighet til å velge makro med LED – motivet vil da bli opplyst av kameraets innebygde LED-lys.

Tough 8000 har også noen av testrundens mest eksentriske funksjoner, deriblant ”Tap Control” og manometer.

Førstnevnte er noe som særmerker ”tøffe” Olympus-kameraer, og som er ment å gjøre det lettere å betjene kameraet hvis man for eksempel har votter på hendene og vanskelig kan bruke knappene. ”Klappekontrollen”, når den er påslått, gjør at man gi kameraet en liten ”ørefik” før å få det til å gjøre noe – i vanlig fotomodus kan man for eksempel hente opp menyen for makrofotografering ved å ”tappe” kameraet en gang på venstre side.

Manometeret er et instrument som måler trykket i omgivelsene, og som kanskje vil kunne være av interesse for dykkere. Når manometeret er på, vises trykket som en tallverdi i ”hPa” (hekto-Pascal, før "millibar") på LCD-skjermen.

Når det gjelder videokvalitet, gjør Tough 8000 det noe bedre enn Z33 WP, men klart dårligere enn Canon D10.

Autofokus Canon PowerShot D10
Vurdering:

Autofokus Fujifilm Finepix Z33 WP
Vurdering:

Autofokus Olympus Mju Tough 8000
Vurdering:

Autofokus Panasonic Lumix DMC-FT1
Vurdering:

Ingen av kameraene er noen sprintere på AF-området - alle de fire plasserer seg mer eller mindre midt på treet når det gjelder autofokusering. Fujifilm Z33 WP sliter imidlertid mer enn konkurrentene med å fokusere i dårlig lys – vi fant at kameraet ved minste brennvidde-innstilling måtte ha minimum 1,5 EV i lys for å klare å fokusere. Tilsvarende tall for Olympus Mju Tough 8000 og Canon Powershot D10 er henholdsvis 0,9 og 0,8 EV.

At vi ikke har med noe resultat for Panasonics DMC-FT1, skyldes at det med dette kameraet var mulig å ta bilder selv om ingen del av motivet var i fokus. DMC-FT1 er ikke alene om å fungere på denne måten. Men en slik AF skaper problemer for AF-testen vår.

D10 er kanskje det kameraet som ved praktisk bruk synes å fokusere raskest. Det skyldes delvis at AF er kontinuerlig aktiv – det vil si at kameraet hele tiden prøver å fokusere på det som befinner seg foran det. Ofte vil kameraet dermed ha fokusert ferdig allerede før man trykker utløserknappen halvveis ned.

Canons lille "dykkerklokke" tilbyr også en mulighet for manuell fokusering. Denne fungerer sånn passelig. Høyere oppløsning på skjermen ville ha gjort det lettere å bedømme fokus nøyaktig. Men MF på kompaktkameraer er uansett kun for spesielt interesserte, og ikke en funksjon som vi anser som viktig.

Hurtighet Canon PowerShot D10
Vurdering:

Hurtighet Fujifilm Finepix Z33 WP
Vurdering:

Hurtighet Olympus Mju Tough 8000
Vurdering:

Hurtighet Panasonic Lumix DMC-FT1
Vurdering:

Ingen av de fire er alt i alt spesielt trege eller raske. Men de har sine styrker og sine svakheter på ulike områder.

Z33 WP gjør detfor eksempel bra på oppstartstid. Faktisk best av alle kameraene i denne sammenlikningen.

På utløserforsinkelse med blits er det imidlertid Tough 8000 som inntar topplasseringen ...

... mens DMC-FT1 er det kameraet som klarer å klemme ut flest bilder per tidsenhet i enkeltbilde-modus. Og dette gjelder både med og uten blits. Forskjellene mellom kameraene er imidlertid ikke dramatiske. Men de kan være merkbare i visse situasjoner.

D10 har en seriebildefunksjon (uten blits) som fungerer relativt godt. Når den er aktiv, kan kameraet ta cirka ett bilde i sekundet. I kompaktkamerasammenheng er det forholdsvis bra.

Z33 WP blir i dette tilfellet fullstendig utklasset av konkurrentene.

Tallene for seriebilder gjelder for øvrig fotografering i høyeste oppløsning, som for Tough 8000 er 12 megapiksler. Da vi satte dette kameraet til "High-Speed" seriebilde-modus, klarte det hele 22 bilder i løpet av de første fem sekundene (deretter stoppet kameraet helt opp for å lagre). Men i "High Speed" er oppløsningen begrenset til kun tre megapiksler.

Panasonic serverer kvartettens beste filoverføringsresultat.

Betjening/brukervennlighet D10
Vurdering:

Betjening/brukervennlighet Z33 WP
Vurdering:

Betjening/brukervennlighet Tough 8000
Vurdering:

Betjening/brukervennlighet DMC-FT1
Vurdering:

Det kameraet vi liker aller best når det gjelder brukervennlighet, er Canon PowerShot D10. Både betjening og menyer oppleves som vellykket. Knappene er tydelig utformet og behagelige å bruke, og det er ingen irriterende forsinkelser forbundet med det å navigere i menyene. Kameraet har dessuten hurtigmenyer som gjør det uhyre lett å forandre ISO, hvitbalanse, bildestil, eksponeringskompensasjon og liknende. Faktisk har vi vel knapt opplevd et mer lettbetjent kompaktkamera enn Canons D10.

Det eneste vi savner er en mulighet for å stille lukker og blender manuelt, og et ”levende” histogram til bedømming av eksponeringen før fotografering. Men alt i alt er dette en vinner hva brukervennlighet angår.

Panasonic Lumix MDC-FT1 får andreplass. Det er ikke mye vi kan klage på når det gjelder betjeningen av dette kameraet. De fleste knappene fungerer fint, og menyene er oversiktelige, og lette å lese. En egen hurtigmeny gir rask adgang til viktige innstillinger. Men det er noen sider ved betjeningen som vi ikke synes fungerer særlig godt. For å zoome, må man dra en liten "slider" ved siden av utløseren mot venstre eller høyre. Denne slideren er ikke særlig komfortabel å bruke - liten og glatt.

Et annet forhold vi la merke til, er at kameraet i utgangspunktet er stilt inn slik at det opererer med en lengste lukkertid på ett åttendedels sekund (1/8 s). Dette er nok ment å skulle bidra til å hindre uskarphet som følge av kamerabevegelser, men kan under visse forhold skape problemer for nybegynnere.

Har man satt kameraet på en lav ISO-verdi, og prøver å ta bilder i svakt lys (lampelys, for eksempel) vil den nevnte begrensningen på lukkertiden føre til at kameraet blir tvunget til å undereksponere (til å ta for mørke bilder). For når ISO (lysfølsomhet) er satt til en bestemt verdi (det vil si når ISO ikke er på "auto"), og blenderåpningen er åpnet opp til det maksimale, er det bare lukkertiden kameraet kan endre for å sørge for at det kommer nok lys inn. En begrensning på lukkertiden når lyset er dårlig, fører dermed til at bildene blir for mørke når ISO er satt lavt.

Det er heldigvis enkelt å endre lukkertidsbegrensningen i menyen, men mange nybegynnere vil trolig ikke forstå at det er denne innstillingen som fører til at bildene blir for mørke. Man får ingen klar advarsel, ingen informasjon om hva som er galt.

Av Olympus Mju Tough 8000 og Fujifilm Finepix Z33 WP, er det ingen tvil om at det er Tough 8000 som fortjener bronsemedaljen. Vi har i grunnen lite å utsette på dette kameraets betjening og brukervennlighet.

Mye av tregheten som plaget forgjengeren 1050 SW er nå borte. Kameraet kunne gjerne ha vært enda raskere på for eksempel oppstart, autofokusering og ”browsing” i tatte bilder, men kameraet er i hvert fall raskt nok til at man ikke blir stående og rive av seg håret i påvente av at noe skal skje.

Noe vi ikke er så glade i, er organiseringen av menyen i separate avdelinger (selv om ikonene har muntre farger)– man må tilbake til hovedmenyen for å komme ned i en ny avdeling, og det er ikke alltid man husker hva som ligger hvor, dermed kan det bli litt vel mye hopping fram og tilbake.

Heldigvis har kameraet en grei hurtigmeny som gjør at man sjelden må ned i oppsett-menyene mens man fotograferer.

Den største pekefingeren rettes igjen mot Z33 WP. Som nevnt innledningsvis har dette kameraet en litt sær og krøkkete menyutforming. Vi tenker da særlig på hurtigmenyene, som er lagt opp slik at man ikke ser hva man kan velge av alternativer før man har bladd igjennom hele listen. Ett eksempel på dette er selvutløser-menyen.

Videre er det ingen hurtigtast for hvitbalanse, ISO-verdi eller eksponeringskompensasjon. For å få fatt i slike innstillinger, må man gå inn i hovedmenyen og bla seg nedover i den. Dette gjør kameraet merkbart mer tungvint å bruke enn de andre vanntette vi har testet – i hvert fall hvis man liker å sette visse parametere manuelt. Kjører man med full automatikk på alt, er selvfølgelig ikke menyene et like stort problem, siden man da ikke har det samme behovet for å benytte seg av dem.