Side 1: No title

Teknisk bakgrunn
Blenderen i et objektiv kan sammenliknes med det menneskelige øyes iris, som alt etter lysets styrke kan åpnes og lukkes slik at lysmengden justeres. Blendermekanismen er plassert sentralt i objektivet, og består av tynne lameller som svinger ned og dermed kan innstilles til en større eller mindre blenderåpning. Jo flere lameller det er i konstruksjonen, desto bedre, da blenderhullet får en jevnere runding. Dette gjør at uskarpe deler av bildet vil se mer harmoniske ut.


Blenderåpningen er oppdelt i fast definerte trinn, som gjør det mulig å beregne den korrekte eksponeringen. Blenderekken er som følger:


Ved å granske tallene litt nøyere, vil man raskt se at det er et vist system i verdiene. De fremkommer ved å gange med 1,4 (helt nøyaktig kvadratroten av 2). Forklaringen ligger i, at den korrekte skrivemåten for en blender er f/2,8 - hvor f-en står for "focal length" (brennevidde på norsk). Dermed skal f/2,8 på et 100 mm objektiv egentlig ses som 100 mm dividert med 2,8 og skal dermed oppfattes som et forhold mellom objektivets brennevidde og blenderåpnings diameter. Førnevnte kombinasjon gir altså en blenderåpningsdiameter på 35,7 mm. Ved å regne litt på tallene vil man kunne se, at blenderåpningsdiameteren faller eksponentielt gjennom blenderekken. Ved etterpå å regne ut hvor stort areal det er ved de forskjellige blenderåpningene, gir det hele plutselig mening:

For hvert blendertrinn halveres eller fordobles arealet som lyset kan passere gjennom. Det vil si at hvis man går én blender opp – f.eks. fra f/8 til f/5.6 – så lar man dobbelt så mye lys komme inn på filmen. Går man én blender ned – f.eks. fra f/2.8 til f/4 – slipper kun halvparten så mye lys gjennom.

Det litt forvirrende punktet er at man med en lavere verdi (f.eks. f/2.8) har en stor åpning, og at man med en høy verdi (f.eks. f/16) har en liten åpning. Forklaringen ligger i at blenderen skal leses som en brøk og ikke bare et tall.

Eksponering
For å forstå hvordan blenderen og lukketiden henger sammen, kan man se eksponeringen eller belysningen av filmen som en lek med vann: Filmen er et spann, som skal fylles helt opp (eksponeres korrekt). Hvis man bruker en hageslange (liten blenderåpning f.eks. f/16,) vil det ta lang tid å fylle spannet (dvs. en lang lukketid), mens en brannslange (stor blendeåpning f.eks. f/2.8) vil raskere fylle vann i spannet (kort lukketid). Begge blenderinnstillinger får fylt opp spannet (eksponerer bildet korrekt), men de resulterende bilder er ikke like.

Da både lukketiden og blenderen arbeider med halveringer og fordoblinger av lyset, har fotografen mulighet til å stille inn disse i mange forskjellige kombinasjoner, men stadig belyse bildet korrekt. Hvis man i en gitt situasjon måler lyset til å være f/8.0 ved en lukketid på 1/60 sek., kan man endre på begge innstillinger, hvis man ønsker en annen effekt. Hvis man ønsker å fryse en hurtig bevegelse, det kunne være en syklist i høy fart, så kunne man velge en kortere lukketid. Først gjør vi lukkertiden to trinn kortere og ender derfor på 1/250 sek. For å kompensere for at det nå kun slipper fire ganger så lite lys inn på filmen, blir vi nødt til å blende to trinn opp (to fordoblinger er lik fire ganger så mye lys). Vi stod på f/8.0 og ved å blende to trinn opp, ender vi på f/4.0. Nå er eksponeringen igjen korrekt, men det ferdige bilde blir helt annerledes.

Dybdeskarphet
Dybdeskarpheden er kort og godt det området i bildet som er forholdsvis skarpt. Både foran og bak fokuseringspunktet vil det være skarphet, og mye av denne betegnes som dybdeskarpheten (ofte forkortet DOF – for det engelske "Depth of Field"). Der er tre faktorer som bestemmer hvor mye/lite dybdeskarphet, der er i et bilde:

Den første er brennvidden på objektivet. Bruker man et kraftig teleobjektiv på f.eks. 200 mm, vil dybdeskarpheten være meget begrenset. Man vil ofte få en sløret bakgrunn på ting som kun befinner seg få meter vekk fra motivet. Anvender man i stedet et vidvinkelobjektiv på f.eks. 24 mm, vil dybdeskarpheden være enormt stor.

Den andre faktoren er avstanden til motivet. Hvis man fotograferer en blomst helt tett på, vil de blomstene bak være helt slørete, selv om de kun ligger 10 cm bak. Dybdeskarpheden kan nesten måles i mm når man arbeider med nær- og makro-bilder. Fotograferer man et landskap, er dybdeskarpheten enormt stor, fordi man har fokusert mye lenger vekk. Dybdeskarpheten er kanskje på flere km, og strekker seg fra trærne i forgrunnen til fjellkjeden helt ute ved horisonten.

Den siste faktoren er blenderen, og den er egentlig den beste å styre dybdeskarpheden med. Ved en stor blenderåpning (f.eks. f/2.8) er dybdeskarpheten meget liten, mens en liten blenderåpning (f.eks. f/22) giver en meget stor dybdeskarphet. Ofte vil man ikke kunne endre avstanden til motivet eller objektivets brennevidde, men blenderen har man bedre mulighet for å justere, så man får en større eller mindre dybdeskarphet i bildet.

Testbildene under viser hvordan dybdeskarpheten øker i takt med at det blendes ned. På det første bilde (tatt på f/4.0) er kun den forreste filmrullen skarp, mens den midterste rullen blir skarp ved f/11. For å få alle tre filmrullene skarpe må det blendes helt ned til f/22.

Dybdeskarpheten fordeler seg dog ikke symmetrisk omkring fokuspunktet. Erfaringer har vist at cirka en tredjedel ligger foran fokuspunktet (det motivet man stiller skarpt på), mens cirka to tredjedeler ligger bak. Hvordan man kan utnytte dette kommer vi inn på litt senere.

Noen kameraer (særlig speilreflekskameraer) har ofte en liten knapp ved siden av objektivet. Når man trykker på den, blender objektivet ned til den blenderåpning, man har innstilt kameraet på. Dermed blir søkerbildet noe mørkere, så man skal la øyet vende seg til det. Normalt ser man nemlig gjennom objektivet med full blenderåpning, da det gjør det lettere å fokusere, fordi søkerbildet er meget lyst. Fordelen ved å kunne blende ned er at man med egne øyne kan se, hvor og hvor stor dybdeskarphet det er. Mens knappen er trykket inn, kan man endre på blenderen og evt. manuelt endre på fokuseringen, inntil alle motiver i bildet er som man ønsker.

Stor blenderåpning
Verdiene som f.eks. f/1.4, f/2.8 og f/4.0 betegnes som store blenderåpninger. De lar utrolig mye lys slippe gjennom til filmen eller sensoren, og gir derfor mulighet for å fotografere under dårlige lysforhold. Det kan være en stue kun opplyst av et par stearinlys, eller det kan være en sportssituasjon, hvor der kreves en meget kort lukketid for å fryse en bevegelse.

Når man benytter en stor blenderåpning, får man en meget liten dybdeskarphet, hvilket ikke behøver å være et problem. Faktisk er det en uhyre brukbar effekt til å fremheve et motiv på en uskarp bakgrunn. Dermed vil hovedmotivet virke skarpere og være gjenstand for all oppmerksomhet. Dette benyttes ofte ved portrettfotografering, hvor personen gjengis mot en helt sløret bakgrunn, som dermed ikke forstyrrer helhetsinntrykket.

Liten blenderåpning
Verdiene som f.eks. f/11, f/16 og f/22 betegnes som små blenderåpninger, da de lar lite lys passere gjennom objektivet. For å kunne benytte disse små blenderne krever det at der er mye lys tilstede. Det kan være på en flott sommerdag hvor solen lyser opp alt, eller det kan være fordi man anvender en meget lang lukketid.

De små blenderåpningene gir stor dybdeskarphet, som dermed kan få gjenstander over en stor avstand til å fremstå skarpt. Ved landskapsfotografering vil man ofte forsøke å få alt fra gresset i forgrunnen til fjellene langt vekk til å fremstå skarpt. Det krever en enormt stor dybdeskarphet, dermed må man velge en liten blenderåpning.

Det som kjennetegner en god fotograf, er ofte evnen til kreativt å kunne utnytte en stor eller liten blenderåpning til å fremheve eller skjule områder i et bilde. Hvis man bare lar automatikken råde, og ikke tenker over hvilken blender kameraet velger, så vil man ofte oppleve et lite tilfredsstillende resultat. Derfor er det nyttig å lære blenderekken utenat, så man til en hver tid vil kunne forutse hvordan en gitt innstilling vil påvirke bildet.

Objektivets lysstyrke
Når man ser på et objektiv er det absolutt verdt å se litt på hvor lyssterkt det er. Utrykket sier noe om hvor mye lys det maksimalt kan slippes gjennom. Jo større blenderåpning, desto bedre lysstyrke. Et lyssterkt objektiv på f/2,8 lar fire ganger så mye lys slippe gjennom, som et med f/5,6 som største blenderåpning. Det betyr i praksis, at man med et lyssterkt objektiv lett vil kunne fotografere uten bruk av blits innendørs – mens et lyssvakt vil kreve blits eller stativ.


De fleste objektiver har ofte angitt den største blenderåpning umiddelbart etter brennevidden. Det kan f.eks. være "Canon EF 50 mm f/1.8" eller "Nikon AF 70-300 mm f/4.0-5.6D". I det første tilfeltet dreier det sig om et 50 mm objektiv med en maksimal blenderåpning på f/1,8. Det gjør fotografen i stand til å ta bilder under meget lyssvake forhold, hvilket må ses som en absolutt fordel. Det siste er et zoomobjektiv som går fra 70 til 300 mm. Ved minste brennvidde har den lysstyrke på f/4.0 og på full zoom f/5.6. Når man zoomer inn vil den maksimale blenderåpningen altså hoppe fra f/4.0 til f/4.5 og deretter ende på f/5.6 ved full zoom.

Når man fotografer kan det være irriterende å skulle huske på at zoomobjektivet ikke har den samme blenderåpning gjennom hele området. Dette kan være et problem hvis man fotograferer med manuell innstilling, og har satt blenderen til f/4.0 og valgt en lukketid på f.eks. 1/250 sek. Zoomer man fra 70 til 300 mm, for å komme helt tett på et godt motiv, hopper blendeverdien automatisk opp på f/5.6 og derved vil bildet bli undereksponert med 1 EV. Derfor bør man fotografere på blenderprioritet (ofte betegnet som Av eller A) isteden for manuell – eller helt fra starten velge den høyeste verdien av de to blenderåpninger (i dette tilfellet f/5.6).

Det er dessverre kun de dyre zoomobjektivene som kan skryte av å ha en lysstyrke på f/2,8 igjennom hele zoomområdet. Ulempen ved disse lyssterke objektivene, er at de både veier mer og er større på grunn av en mer avansert glasskonstruksjon. Et tydelig eksempel er Canon EF 80-200 mm f/4.5-5.6, som veier 250 gram. Den profesjonelle utgaven har 70-200 mm f/2.8 L og veier over 5 gange så mye (1,3 kg).

Hyperfokalavstand
For å oppnå en maksimal dybdeskarphet er det ikke alltid nok å blende helt ned til f.eks. f/22. Hvis man har et blomsterbed i forgrunnen, og gjerne vil ha hele hagen med i bakgrunnen, så vil mange ofte fokusere på de forreste blomster. Selv med blenderen innstilt på f/22, vil bakgrunnen sannsynligvis ikke bli helt skarp.

Da dybdeskarpheden ikke er helt symmetrisk omkring punktet hvor fokusen ligger, vil det være et område mellom fotografen og blomstene, som blir gjengitt skarpt. Uheldigvis kommer det område slett ikke med på bildet, og dybdeskarpheden "går tapt". Hvis man i stedet manuelt flytter fokuspunktet litt lenger vekk fra forgrunnen, så vil den forreste delen av dybdeskarpheten ramme blomstene, mens den bakerste del av dybdeskarpheden vil nå akkurat dekke hagen i bakgrunnen. På den måten kommer hele bildet til å fremstå knivskarpt.

Noen objektiver har på oversiden påskrevet en dybdeskarphetsskala, så man til et par utvalgte blenderåpninger kan se hvor stort område som blir skarpt. På fokuseringsringen står der nemlig ofte angitt avstanden i både meter og fot, og derved kan man plassere fokusmerket så det ønskede område blir dekket med skarphet så å si.

Skarphet
Mange er ikke klar over, at objektivet deres ikke er like skarpt ved alle blenderåpninger. Derfor kan det komme som en ubehagelig opplevelse, når man ser en forstørrelse av et bilde som man egentlig trodde var helt knivskarp.
For å oppnå en bedre skarphet, pleier man å si at man skal blende to trinn ned. De fleste objektiver har en største blenderåpning på omkring f/4.5 eller f/5.6 (med mindre man har et stort fotobudsjett og derved har råd til f/2.8-objektiver). To trinns nedblending vil altså gi f/8.0 eller f/11. En så liten blenderåpning krever mye lys (solskinn eller blits), en lang lukketid (stativ) eller en høy ISO-verdi (korn eller støy). Det er derfor viktig at man sjekker om objektivet man har planer om å investere i, også leverer den bildekvaliteten man ønsker, ved full blenderåpning.

For å se hvordan skarpheten endrer seg ved forskjellige blendere, satte jeg meg fore å teste mitt standardobjektiv. Oppstillingen var ganske enkle: Et hjemmelaget testkart blev montert på en papplate, belyst med diffust dagslys og Canon EOS 10D satt på stativ. Kameraet ble satt til ISO 100, Av (blenderprioritet), selvutløser og RAW-format for optimal kvalitet. De viste bildene er direkte 1:1-utsnit fra originalbildet. Der er anvendt et ganske lett USM-filter. Testobjektivet var et Canon EF 28-105 mm f/3.5-4.5 USM, som er et ganske fornuftig standard zoomobjektiv i mellomklassen (dvs. det er ikke profesjonell kvalitet, men heller ikke bunnen av en colaflaske).

Utsnittene viser hhv. øverste venstre hjørne (rød) og midten (blå). Midten er ofte ikke noe problem å gjengi skarpt, mens hjørnene ofte gir problemer. Brennvidden var 50 mm.


Det er ganske interessant å se, hvordan skarpheten endrer seg opp gjennom de forskjellige blenderåpninger. Ved f/4.0 er skarpheten begrenset i midten, og faktisk overraskende soft i hjørnene. Ringene i sirkelen flyter helt sammen og kantene virker ulne. Blendes det ned til f/5.6 skjer det en markant forbedring, men hjørnene er stadig noe softe. Ved f/8.0 - f/11 og f/16 blir det helt skarpt i både midten og i hjørnet. Kantene er helt klart avgrenset og små detaljer på papiret ses tydelig. ABC-sammenligning viser at objektivets skarphet topper på f/11. Blendes det helt ned til f/22 blir den litt soft, men stadig ganske akseptabelt.

Med denne kunnskapen, vil jeg nå kunne vite hvor langt jeg skal blende ned før jeg får optimal bildekvalitet. Ved f/5.6 kan det kanskje gå, men skal man være kritisk er skarpheten kun brukbar mellom f/8 og f/16. Ved full blenderåpning er den markant soft i hjørnene – også mer enn jeg hadde forventet. Det er derfor viktig å kjenne sitt utstyrs begrensninger, så man kan oppnå optimale resultater.

Objektiver med fast brennevidde eller profesjonelle zoomobjektiver er meget skarpe igjennom nesten hele området. De er spesielt utviklet for å gi super bildekvalitet ved full blenderåpning, for eksempel pressefotografer bruker ofte denne innstilling da de fotograferer under dårlige lysforhold.

Hvis du selv vil teste hvordan ditt objektiv yter, så kan du laste ned testarket i PDF-format her.

Konklusjon
I denne artikkelen har jeg forsøkt å fortelle litt om hvordan blenderen fungerer, og hvordan du som fotograf kan unytte den når du er ute og tar bilder. Hvis du lærer blenderrekken og kan se sammenhengen mellom stor blenderåpning og liten dybdeskarphet, så er du godt på vei til å lære et av de aller viktigste redskaper fotografen har til rådighet.

Du kan jo ved anledning prøve å eksperimentere med forskjellige blenderinnstillinger, og se om du kan forbedre et bilde ved å bruke en liten eller stor dybdeskarphet. Ofte bør man overdrive en smule, så man ser hvilken hensikt man hadde da man tok bildet – og at det ikke bare var automatikken som valgte en mer eller mindre tilfeldig verdi for en.