Side 1: Overblikk

Trofaste Minoltabrukere har måttet være tålmodige de siste årene. Etter at Sony kjøpe opp Konica Minolta har bare ett eneste speilreflekskamera fra dem sett dagens lys, og selv om det på mange måter var brukbart, så var det ikke helt hva de fleste hadde håpet på. Til det var det for plastpreget og rart, og det hadde lite eller ingenting som skilte det fra mengden. Bra kamera som sagt - men ikke den stjernen Minoltafolket så gjerne ville ha. Men hva med A700?

På denne siden finner du en oppsummering av testen. Dersom du ønsker å lese mer kan du enten lese hele testen eller hoppe til de forskjellige delene ved å klikke på overskriftene. Du kan også se galleribilder vi har tatt med kameraet ved å klikke her.

Les hele testen

Fysisk

A700 bærer med seg arven fra Minoltas dager, og dette ser man kanskje best på utseendet. I likhet med A100 har det det karakteristiske Minolta-utseendet, fullt av kanter og knapper som det er. Heldigvis er det solid bygget, og gir inntrykk av det. Fysisk ligger det kanskje ikke fullt så godt i hånden som vi skulle kunne ønske, men det er kjemisk fritt for slark og andre tegn på sjabert håndtverk. A700 er nemlig svært godt sammenskrudd.

Tetning mot støv og skitt samt en og annen regnskyll eller vannsprut er det flere og flere speilreflekskameraer som blir utstyrt med, og A700 er intet unntak... vel, delvis, i alle fall. Knapper, brytere og hjul har fått pakninger som skal beskytte kameraets indre, men de litt pinglete batteri- og minnekortlukene har ikke det. Logikken bak dette skjønner vi ikke, men vi aksepterer at det er slik det er og beveger oss videre.

Batterikapasiteten på A700 er noe svak, med bare 650 bilder per lading, men i praksis vil man nok få betydelig flere bilder ut av hvert batteri før det begynner å skrike etter å bli matet. Litt av årsaken til at batterikapasiteten er svakere enn på A100 er nok at skjermen ikke bare har blitt større, men også har fått firedoblet sin oppløsning. Sammen med Nikons siste speilreflekskameraer har A700 for tiden den beste skjermen på markedet, og sammen med en søker som også er god og lys og har det meste vi ønsker av informasjon (men desverre ikke alt), er det lite å utsette på dette kameraet rent fysisk.

I bruk

Siden A700 har innebygget bildestabilisator får man stabilisering på alle objektiver, men desverre ikke på søkerbilxdet. dette er imidlertid ikke noe stort problem, spesielt siden man også sparer en del penger på at man slipper å investere i objektiver som må ha bildestabiliseringen innebygget. Hva som er best av de to strides fremdeles de lærde om, men begge fungerer godt og siden den innebygde i A700 selvsagt kan skrus av, er det ingen ting som skulle ligge til hinder for en eventuell senere oppgradering.

LiveView, det vil si muligheten til å komponere bildet på skjermen istedet for i søkeren, en funksjon som flere og flere speilreflekskameraer har fått i det siste, mangler fullstendig på Sony A700. Ingen av løsningene på markedet er perfekte, selv om noen er bedre enn andre, og Sony har valgt å ha is i magen og hoppe helt over den i denne omgang. Lurt eller ikke, den som lever får se. A700 har uansett ikke denne muligheten, som som vil gjøre at enkelte nærbildefotografer vil foretrekke andre kameraer.

Bildekvalitet

Sony A100 hadde en forholdsvis grei bildekvalitet, men mer var den heller ikke. Den skilte seg ikke ut i mengden på noen måte, og når den i tillegg slet med støy i bildene allerede ved 400 ISO (om ikke før) så var det lite å rope hurra for på dette området. Dette har endret seg i A700. A700 kan hva bildekvalitet angår hevde seg helt i toppen av sin prisklasse, og man må nesten doble prisen om man vil ha noe som er merkbart bedre på detaljgjengivelse.

Siden A100 har Sony også klart å kraftig redusere bildestøyen. A700 har imponerende god bildekvalitet i høye ISO-verdier opp til og med 1600, men der er det også stopp. Kameraets sensor og/eller signalbehandling møter ettertrykkelig veggen ved eller før 3200 ISO, og bildekvaliteten slutter effektivt å eksistere ved det punktet. Hvis du kjøper et A700 med den hensikt å bruke det på ISO-verdier nevneverdig høyere enn 1600, gjør du et bomkjøp og bør balsameres og legges på sprit.

Autohvitbalansen og fargegjengivelsen på A700 er noe ustadig, og har du tid og mulighet til å fotografere i RAW og etterbehandle bildene er dette langt å foretrekke. Hva skarphet angår er JPG-filene svært gode, men de tåler godt litt etterarbeid i form av oppskarping, og du risikerer at hvitbalansen er helt ute og kjøre ved vanskelige forhold. Like greit å skyte i RAW først som sist, gjerne i kombinasjon med JPG, så har du begge muligheter.

Oppsummering

		Solid og godt bygget		Stort og klumpete
		Værtetning i knapper og brytere...		...men ikke i lukene.
		Markedets beste skjerm		Litt svak batterikapasitet
		Rask og presis autofokus		Småtregt på mange måter
		Raskeste filoverføring vi har sett!		Mangler LiveView
		God bildekvalitet i både JPG og RAW		Litt svak på autohvitbalanse
		Topp bildekvalitet på 1600 ISO		Ubrukelig over 1600 ISO

Konklusjon

Med A700 har Sony gjort en gjeng trofaste Minoltabrukere glade. Kameraet som ble sluppet for litt over et drøyt år siden, A100, hadde et litt uferdig preg, men A700 har fått modne skikkelig. Sonys kamera fremstår som et solid kamera som ikke bare står på egne ben, men som så absolutt kan hevde seg i det som nok er bransjens hardeste marked å etablere seg i. Drahjelp fra en gammel kjempe som Minolta hjelper bare så langt, og Sony har med dette bevist at de har noe i speilrefleksmarkedet å gjøre.

Bildegalleri

Se bildene vi har tatt med kameraet i galleriet.

Sammenlign Sony A700 med A100.
Sammenlign Sony A700 med forgjengeren Konica Minolta Dynax 7D.

Side 2: Fysisk

Fysisk

Kamerahus
Vurdering:

A100 fikk en del kritikk av oss i vår test i fjor, hovedsaklig på grunn av en lite tillitsvekkende plastikkfølelse i hus og brytere. Med dette friskt i minne, tross at det er nesten et år siden, er det å få et A700 i neven som rene vekkelsen å betrakte! Kameraet føles solid som en murstein, og gir en HELT annen følelse enn sin lillebror. Med unntak av plastdelene, som i hovedsak er batterilokk, minnekortluke og sprettopp-blitsen, så oser det solid og velbygget av huset. Det føles massivt og tanken på at det skal finnes bevegelige deler inni det er egentlig ganske fremmed. Skulle undertegnede blir forsøkt ranet ute på fototur med dette kameraet er det bare mine ikkevoldelige prinsipper som hadde hindret meg i å forsvare meg med kameraet som slagvåpen. Tanken på at kameraet ikke skulle tåle et brått møte med en solid ranerskalle hadde ikke engang falt meg inn.

Arven fra Minolta er tydelig, og Sony har uttalt at det er Minolta Dynax 7 de har tatt utgangspunkt i hva angår dette kameraet. Minoltas design har aldri vært direkte lekker og strømlinjeformet, og det må vel også kunne sies om A700, kantete og overlesset av knapper som det er. Faktisk talte vi flere knapper og brytere på dette kameraet enn på selveste Sigma SD-14, noe som er imponerende i seg selv. Ergonomisk går dette litt ut over følelsen, og A700 ligger desverre ikke spesielt godt i hånden. Til det er det for mange kanter, brytere og knapper, og grepet er også litt tykkere enn de fleste andre kameraer.

Heldigvis er alle knappene etc solide og tillitsvekkende, og rent byggekvalitetsmessig er det lukene og blitsen som er de tydelig svakeste punktene.

Overflatebehandlingen, spesielt den rundt objektivfatningen, har den samme irriterende "neglefileffekten" som vi så på Canon EOS 350D og som heldigvis ble dempet en del på etterfølgeren 400D. På A700 er den ikke fullt så ille som på 350D, men den er absolutt til stede og irriterende, selv om den i bunn og grunn er temmelig uviktig. Grepet er gummiert, men bare i forkant, pluss en liten flekk på baksiden, uten at dette har all verdens å si for ergonomien. Sony har et av de mer profilerte grepene på sine speilreflekser, men i dette tilfellet gjør det ikke så mye til eller fra på hvordan kameraet ligger i hånden - at grepet er for tykt ødelegger litt for mye til det.

Det føles ikke slik, men med minnekort og batteri (men uten objektiv) er A700 det letteste i sin klasse. Det er faktisk over 100 gram lettere enn Canon EOS 40D. Vi har ikke sammenlignet de to side-ved-side, men vårt førsteinntrykk var at det var A700 som var størst og tyngst - og med klar margin. Den noe særegne ergonomien er nok skyld i dette inntrykket.

Batteri
Vurdering:

Som søylediagrammet nedenfor viser er batterikapasiteten på A700 ikke dårlig, men den skiller seg heller ikke spesielt godt ut som god. 650 bilder per lading er såvidt over gjennomsnittet, og litt mindre enn vi skulle ønsket oss fra et kamera i denne prisklassen. A100 fikk i sin tid fire og en halv stjerne av oss for batteriet, noe A700 ikke er i nærheten av, med hele 100 bilder mindre per lading.

Batteriluken på A700 er grei nok, men ikke spesielt solid. den later til å være konstruert utelukkende i plast, og er ikke avtagbar. Den er fjærbelastet og spretter lett og elegant opp, og blir oppe, slik at man slipper å ha den dinglende i veien om man skal skifte batteri enhånds. Det finnes ikke antydning til værtetning i batterilokket (selv om knapper og brytere har det), men batteriet er i alle fall utstyrt med en krok, som nær sagt alle unntatt Nikon benytter, slik at batteriet ikke faller ut selv om luken er åpen.

A700 bruker desverre ikke det samme batteriet som A100, som om man oppgraderer fra A100 kan man ikke benytte eventuelle ekstrabatterier man måtte ha gått til anskaffelse av. Skuffende, men siden det ikke er spesielt vanlig at kameraer i to så ulike segmenter som A100 og A700 benytter samme batteri, trekker vi ikke på grunn av dette.

Skjerm og søker
Vurdering:

Søkeren på A700 er lys og fin, og av temmelig nøyaktig samme størrelse som på Nikon D80. Canon EOS 1D Mark III er heller ikke nevneverdig større, så hva størrelse angår er den absolutt godkjent. Søkeren gir godt med informasjon, men viser likevel desverre ikke alt vi kunne ønske oss, som for eksempel ISO-verdi, som nye Canon EOS 40D har fått i sin søker.

Nedenfor ser du et simulert søkerbilde, med de ulike informasjonssymbolene som finnes i søkeren.

Fra venstre finner du blitskompensasjon, blitsmodus, manuellfokusvarsel, og fokusindikator. Deretter vises lukkerhastighet, blenderinnstilling og den sedvanlige eksponeringsskalaen. *-symbolet angir autoeksponeringslås, og tallet ved siden av angir hvor mange bilder det til en hver tid er plass til i bufferet. Videre mot høyre finner vi advarselsikon for kamerarystelser, en hendig skala som viser bildestabilisatorens utslag, og til slutt et ikon som angir bildeformat (det vil si 4:3 etc - ikke filformat).

En interessant detalj er strekene som angir 16:9-format for dem som ønsker å bruke det. Fiffig, men av begrenset nytte for de fleste.

Skjermen til A700 har fått fire ganger så høy oppløsning som hittil har vært vanlig på skjermer av denne størrelsen (3", eller 7,5 cm), det vil si hele 922 000 piksler mot 230 000 som har vært mer vanlig i det siste. Skjermen er med andre ord sannsynligvis den samme som på Nikon D300 og er dermed noe av det beste som finnes i våre dager. Den bør være mer enn skarp nok til å kunne anslå bildeskarphet hvis man zoomer inn en del - en verdiful del av et arbeidsverktøy som dette. Pussig nok er ikke A700 utstyrt med LiveView. Sony selv sier dette er fordi de ikke er fornøyd med de løsningene på dette som finnes i dag, og at de derfor valgte å ikke inkludere dette i A700, men når så godt som alle konkurrentene etterhvert har fått denen funksjonen, må man jo lure litt. Utslagsgivende er det imidletid neppe for dem som allerede vurderer å kjøpe et A700.

Skjermen til A700 har godt med informasjon, og dersom man ønsker det kan man gå direkte inn på skjermen og endre det meste av dette med diverse kommandohjul og styrespaker. Mer om dette under Betjening og brukervennlighet, men for nå holder det å konstatere at det er en svært enkelt og grei måte å vise kameraets ulike innstillinger på, og man savner overhodet ikke den lille LCD-skjermen som mange andre digitale speilreflekskameraer er utstyrt med. Ved å fjerne den har man også fjernet et kostnadsøkende element, og et av kanerahusets svake punkter. Ikke dumt i det hele tatt. Ekstra praktisk er det at kameraets tiltsensor også vil snu displayet på skjermen 90 grader dersom man holder kameraet på høykant (se ill.).

Side 3: I bruk

I bruk

Funksjoner
Vurdering:

Vi ga A100 mye skryt for sin rikholdige funksjonsliste, men de fleste av disse funksjonene har siden dengang blitt relativt vanlige, og er ikke lenger like imponerende. Det er i det hele tatt lite nytt og innovativt på funksjonssiden å finne på A700, med unntak av en forbedret fokusfunksjon som merker når man legger øyet inntil søkeren og da automatisk fokuserer før brukeren har trykket på knappen. En grei måte å gjøre autofukusen raskere i praksis på, men A100 hadde det problemet at det fokuserte i hytt og gevær hver hang noe som helst nærmet seg søkeren. Med andre ord risikerte man i ytterste konsekvens å tømme batteriet på fokusering mens kameraet hang over skulderen, noe som ikke akkurat sto på brukernes liste over drømmesituasjoner. For å bøte på dette har A700 fått en grepsensor i tillegg, som gjør at søkersensoren ikke virker hvis du ikke holder på grepet samtidig. Enkel og grei løsning som på mange måter har reddet en fin funksjon.

OPPDATERING 23/10 2007: Vi har i ettertid fått vite at A700 ikke vil bli utstyrt med grepssensor i Europa, på grunn av nikkelinnholdet. Grepsensoren som tilsynelatende er til stede på europeiske modeller er en dummy som er der ene og alene for at designet skal være likt over hele verden.

Ellers er selvsagt bildestabilisatoren og støvfjerningsfunksjonen verdt å nevne, selv om begge disse etterhvert er temmelig vanlige på nyere speilreflekskameraer. Det er vel nå omtrent bare Nikon og Canon som ennå ikke har implementert stabilisering på brikken, og til og med de har nå fått støvfjerningsfunksjon.

Sony A700 støtter både Compact Flash og Sonys egen Memory Stick Pro Duo, og man kan ha begge kort i kameraet samtidig. Hvis man har kameraet satt til å lagre bilder på det ene kortet vil det imidlertid ikke automatisk velge det andre dersom man har tatt ut det kameraet er satt til å skrive til - man må inn i menyene og velge det andre kortet. Her er det potensiale for å gå glipp av blinkskudd, og vi håper dette er noe Sony vil korrigere i en firmwareoppdatering ved en senere anledning.

Årets motefunksjon på speilreflekskameraer, LiveView, finner man ikke på Sony A700, angivelsig fordi Sony ikke synes løsningene som finnes er gode nok. Vi tviler på om mangelen på LiveView vil utgjøre noe stort markedsmessig handikapp for A700, men enkelte makrofotografer vil nok bli skuffet over at denne funksjonen har uteblitt. Vi holder en knapp på at Sonys neste speilrefleks vil få det, men ingen ting er sikkert på den fronten ennå.

Alt i alt er funksjonslisten grei men ikke spektakulær på noen som helst måte. Det er lite som skiller A700 fra mengden hva funksjoner angår, og det er egentlig like greit. Her finner man akkurat hva man forventer, og ikke stort mer, noe som egentlig er akkurat hva de fleste brukerne av et slikt kamera er ute etter.

Autofokus
Vurdering:

Autofokusen på A700 er responsiv og rask, og kameraet er utstyrt med 11 valgbare fokuspunkter, hvorav 10 er av Sonys nyutviklede dobbeltkryss-type. Det vil si at hver AF-sensor består at fire sensorer, to for horisontale linjer og to for vertikale, noe som i alle fall i teorien skal gi dobbelt nøyaktighet. Senter-sensoren har i tillegg en lang tverrsensor som også skal gi mer presis AF på objektiver med største blender på f2.8 eller bedre. Canon EOS 40D kan med andre ord ikke nødvendigvis konkurrere hva angår presisjon, men i svakt lys vil Sony A700 måtte gi tapt mot 40Ds nye fokussystem. Ingen av de to systemene kan kalles best eller dårligst, men det er interessant å merke seg at de to siste modellene i dette segmentet har prioritet på ulike aspekter av autofokusteknologien. Sony har med A700 hatt som mål å lage den raskeste autofokusen i DSLR-markedet, og uten at vi kan bekrefte det, kan det heller ikke utelukkes. Den oppleves i alle fall som temmelig god, og vi har ingen ting negativt å si om den.

Hurtighet
Vurdering:

Opptakshastigheten i JPG er ikke all verdens. 15 bilder på ti sekunder er dårligst i klassen, og når ikke engang Sonys egen A100. A700 holder fire-fem bilder i sekundet i det første sekundet, men deretter går hastigheten ned til forholdsvis jevne 1 1/3 bilder i sekundet. Det er også verdt å nevne at A700 desverre ikke har noe i nærheten av den stayerevnen på dette området som for eksempel Canon 40D har. A700 måtte sakke ned etter et sekund eller så, mens 40D holdt det gående i hele 20 sekunder.

Hastigheten med blits er da hakket mer imponerende, med 14 bilder på ti sekunder. Hastigheten helt til å begynne med er lavere enn uten blits, men deretter er den omtrent den samme. Det vil si, inntil blitsen får nok av tempoet og må ta seg en pause for å få tilbake pusten. I vår test skjedde dette etter ca 20 sekunder og oppunder 30 bilder, men hvor dette skjer er avhengiv av hvor mye strøm som er igjen på batteriet, og hvor mye blitsen lader seg ut per bilde. I vår test var batteriet på 100% da vi startet.

Hastigheten i RAW tar utviklingen et hakk videre. Pussig nok er A700 betydelig raskere i RAW enn i JPG, noe som er en rimelig klar indikator på en noe underdimensjonert bildeprosessor. JPG-komprimeringen later til å være en flaskehals, siden A700 i RAW klarte hele 22 bilder på ti sekunder i vår test. Tempoet gikk etterhvert ned til omtrent det samme som før, det vil si fem bilder på fire sekunder, i gjennomsnitt, men på dette stadiet later det til at det er bufferen og kameraets skrivehastighet til minnekortet som er flaskehalsen. Før den tid, i de første tre sekundene, klarte kameraet imidlertid ikke ueffne fire til fem bilder i sekundet, eller 14 på tre sekunder. Alt i alt legger A700 seg temmelig nær teten med hensyn til antall RAW-bilder på ti sekunder, men ikke helt i topp. Her holdt A700 tempoet oppe like lenge som 40D klarte.

Minnekortet vi brukte i disse testene er et ATP pro Max II 300x-kort som har en teoretisk makshastighet på 45 MB per sekund, både i skrive- og lesehastighet.

Overraskelsen kom da vi målte filoverføringshastigheten. Vi måtte gni oss i øynene da vi med et SanDisk Extreme III, som har en teoretisk hastighet på 20 MB/sek, klarte litt over 10 MB i sekundet - fullstendig utklassing av Pentax K10D og Sony A100 som var sjefene på dette området tidligere. I slike hastigheter var det faktisk mulig at minnekortet ble en flaskehals, for en gansg skyld, så vi forsøkte på nytt med vårt ATP ProMax II 300x og denne gangen klarte A700 hele 15,77 Mb i sekundet. Helt rått! 1,75 GB var overført på 111 sekunder, det vil si godt under to minutter. Hvem trenger minnekortleser når man har slike hastigheter i kameraet? Med A700 holder det med å ta med seg en USB-kabel, siden kameraet har en slik rå hastighet og dukker lett og elegant opp som en ekstern disk.

A700 er alt i alt litt schizofren med hensyn til hastighet. På opptakshastighet, der vi synes det er viktigst, er det litt småtregt, men likevel godkjent, samtidig som det forlater konkurrentene i en støvsky når det gjelder overføringshastighet. Karakteren på dette området blir dermed litt mindre representativ enn vanlig, siden vi i større grad har måttet vekte den etter hva vi synes er viktig. Vi har lagt vekt på at de fleste tåler å vente et minutt eller to mens bildene blir overført til PCen, men om man går glipp av superskuddet fordi kameraet ikke klarer å holde hastigheten oppe er en god del verre.

Betjening/brukervennlighet
Vurdering:

A700 har så mange knapper og hjul at det kan virke forvirrende på grønne brukere, men så er kameraet heller ikke primært tiltenkt de som aldri har tatt i et speilreflekskamera før. Det er ikke spesielt pedagogisk designet, men det skulle det heller ikke være behov for. De fleste knappene er klart merket med funksjon, og de som har flere funksjoner er fargekodet. I noen tilfeller vil man også få anvist tpå skjermen hvilke muligheter man har for å endre innstillinger.

Man kan på A700 endre det meste av innstillinger rett i menyene, ved å trykke Fn-knappen og deretter navigere seg til det menyelementet man ønsker å endre på. Enkelt og greit, men om man ønsker det kan man også i de fleste tilfeller benytte en av de mange knappene til å gå direkte til den innstillingen man ønsker å endre på. her er det altså lagt opp til at man kan velge selv, og det uten å måtte fikle med innstillinger og så videre først. Alternativene er allerede tilgjengelige på begge måter, uansett hva man foretrekker. En grei tanke, som ofte veier opp for det litt rotete inntrykket man sitter igjen med av dette kameraets ytre.

Menyene ser det ut til å ha gått en del omtanke inn i, og godt er det. Skal man velge ISO-verdi, for eksempel, kan man bruke det bakre hjulet og stille seg inn i tredels trinn. Om man ønsker å hoppe i hele trinn kan man benytte det fremre hjulet, og kameraet vil ha hoppe fra for eksempel 100 til 200, uten å være innom 125 og 160 på veien, slik som med det bakre hjulet. Praktisk og greit! Vi liker også at Sony har gitt brukeren mulighet til å registrere opp til tre forskjellige sett av kamerainnstillinger og tilbakekalle dem ved å dreie programvelgeren til MR og velge 1, 2 eller 3. Helst skulle vi sett at de hadde hvert sitt punkt på hjulet - slik det er nå må man velge hvilket sett man vi ha ved hjelp av menyen - men det er flisespikkeri.

Denne fleksibiliteten har imidlertid en pris. Grepet er som nevnt litt i støreste laget, og at man har såpass mange knapper å plassere vil nødvendigvis gjøre at enkelte av dem vil bli plassert litt utenfor allfarvei. Det er dermed desverre en del knapper som er vanskelige å nå med høyre pekefinger eller tommel uten at man må skifte grep. Spesielt gjelder dette knappen for eksponeringskompensasjon, knappen for opptakshastighet etc, hvitbalanseknappen og ISO-knappen. Alle sitter litt vanskelig til i så måte, men ikke verre enn at det går greit om man aksepterer å skifte grep en smule. Man har også en programerbar knapp på baksiden av kameraet, noe vi selvsagt liker, men akkurat med hensyn til dette problemet gjør den ingen ting fra eller til, siden den sitter enda vanskeligere til.

Side 4: Detaljgjengivelse

Detaljgjengivelse

Alle bildene er tatt med 50mm f1.4, med 1/5 sek på blender f5.6 og 100 ISO, noe som skulle tilsi best mulig bildekvalitet.

Bildekvalitet
Vurdering:

Bildekvaliteten på A100 var brukbar, men la ikke lista spesielt høyt for Sony, som dengang var nye på speilrefleksfronten. Stor var derfor gleden da vi så på hovedkortbildene fra A700 og oppdaget at bildekvaliteten faktisk var svært høy til og med i JPG-format. Bildet er litt bløtt i kanten, men ikke i nærheten av så soft som Canon EOS 40D (standard bildestil), Fuji S5 pro eller de fleste andre vi sammenlignet med for den saks skyld. JPG-filene kunne nok hatt godt av litt ytterligere oppskarping, enten i kamera eller i etterbehandlingen, men det vi ser her er intet mindre enn et svært godt grunnlag for videre arbeid på JPG-filene, om man tilfeldigvis ikke skulle ha en råfil tilgjengelig.

Også råfilene ser meget bra ut, og vi skal myse godt og grundig på bildene i 1:1 før vi kan forsiktig konstatere at detaljgjengivelsen er nesten på høyde med Canon EOS 40D, som tross alt har noen megapiksler mindre men likevel har meget god bildekvalitet. Hoppet er heller ikke gigantisk opp til Canon EOS 5D, som har nesten samme oppløsning men tjener litt på større brikke. A700 klarer seg meget bra i konkurransen mot både ungfolen 40D og gamlekaren 5D, selv om den nok må se seg såvidt slått av begge to. Nikon D80 og D200 er hakk i hæl, mens A700 distanserer lillebror A100 og Fuji S5 Pro.

Sony A100, RAW	Fuji S5 Pro, RAW	Nikon D200, RAW

Canon EOS 40D, JPG	Sony A700, JPG	Nikon D80, RAW

Canon EOS 40D, RAW	Sony A700, RAW	Canon EOS 5D, RAW

I praktisk bruk ser det altså svært bra ut for Sonys siste skudd på speilrefleksstammen, men hva sier så tallene?

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 5,33 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 6 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

A700 målte vi til en MTF50 (corr) på 1894, noe som skulle tilsi at et bilde fra dette kameraet kan skrives ut i tett oppunder A2-format i vår valgte kvalitet. Et godt resultat, og som vi ser på grafen nedenfor et godt hakk bedre enn for eksempel Nikon D200, men som vi konkluderte med på basis av hovedkortbildene, ikke fullt like bra som Canon EOS 40D eller 5D. Pentax K10D er også så tett på A700 at det neppe er mulig å se forskjell i praktisk bruk.

Ser vi på kantgjengivelsen ser vi at historien er mye det samme der, og at det er praktisk talt dødt løp mellom Pentax K10D, Sony A700 og Canon EOS 40D. Det er imidlertid tydelig at de to ekstra megapikslene A700 har fått i forhold til sin eldre lillebror A100 ikke gjør all verdens forskjell - både K10D og 40D har ti megapiksler, men har likevel tilnærmet samme kantgjengivelse som A700.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

Tallene i svart viser at bildet mangler en del på optimal oppskarping, noe man også kan se ut fra de stiplede kurvene. Hele 26% ytterligere oppskarping mener vårt analyseverktøy at bildet bør få for å være ideelt, men dette må selvsagt tas med en klype salt, da ønsket oppskarping i et reelt motiv er avhengig av motivet og fotografens smak og behag. Likevel, som en måte å måle kameraer mot hverandre på duger dette, og vi ser her på de røde tallene som representerer resultatet når det er korrigert for ideell oppskarping. Til sammenligning kan du se tilsvarende graf for Canon EOS 40D på denne siden.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Stemmer så tallene overens med hva vi faktisk kan se på testbildene? Nedenfor kan du se utsnitt(100%) av linjediagrammet på vår testplansje, fotografert med ulike kameraer. Før musen over for å forstørre bildet til 200%.

Canon EOS 5D	Fuji S5 Pro, RAW, Hyper-Utility 3	Nikon D200

Canon EOS 400D	Sony A700	Canon EOS 40D

Canon EOS 5D er fremdeles kongen på haugen her, men det er også i en helt egen klasse hva angår både sensor og pris. I sånn noenlunde samme prissegment kniver 40D med a700, og de gjør det svært bra begge to. 5D leverer detaljer ned forbi 30-tallet, mens 40D og A700 gir seg omtrent likt på rundt 27, noe som er betraktelig mye lenger enn det Nikon D200, Canon EOS 400D og Fujifilm S5 Pro klarer.

Detaljoppløsningen på A700 er imponerende bra, selv når vi tar med i betraktningen at kameraer med to megapiksler mindre gjør det omtrent like bra. Brukere av disse kameraene er lite trolige til å gå over til Sony uansett, og for dem som oppgraderer til A700 fra A100 eller et eldre Minolta-kamera, er A700 et stort skritt i riktig retning hva detaljgjengivelse angår.

Bildestøy

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet. Slik er det, ganske enkelt, men Sony har tatt konsekvensen av dette og utviklet en ny og interessant teknologi som implementerer en totrinns "rensking" av signalet - en gang før det analoge signalet blir digitalisert, og en gang etterpå. Lovende teknologi, men hvordan ser resultatet ut i praksis?

1600 ISO:

Canon EOS 5D	Fuji S5 Pro	Nikon D200

Canon EOS 400D	Sony A700	Canon EOS 40D

På 1600 ISO er det synlig støy, men imponerende lite i forhold til andre kameraer i denne prisklassen. Faktisk vil vi visuelt vurdere støynivået til noe av det laveste vi noensinne har sett på 1600 ISO fra et kamera i denne klassen! Det når ikke helt opp til hakesleppet som fant sted da vi fikk se tilsvarende bilder fra Canon EOS 1D Mark III, men siden man får tre A700 for prisen av ett av dem, er ikke sammenligningen spesielt rettferdig. med unntak av canon EOS 5D, som tross alt er betydelig dyrere enn A700, tørker Sonys kamera gulvet med konkurrentene på 1600 ISO. Mer er det egentlig ikke å si om den saken.

3200 ISO:

Canon EOS 5D	Fuji S5 Pro	Nikon D200

Canon EOS 1D MkIII	Sony A700	Canon EOS 40D

På 3200 ISO skjer det imidlertid noe drastisk med støyegenskapene til Sonys kamera, og det som var nydelige støyegenskaper ved 1600 ISO blir direkte grisete ved 3200. Det er tydelig at Sonys nye støyfjerningsteknologi her har møtt veggen fullstendig. Fujifuilms S5 Pro er fremdeles dårligere, men nesten hele feltet har nå forlatt en stakkars andpusten A700 langt bak. Hva skjedde?

6400 ISO:

Løpet er kjørt, og det er nesten bare smertefullt å se på 6400 ISO. Vi vet det vil gjøre vondt, men vi gjør det likevel, og resultatet er bare latterlig. Hvorfor i alle dager Sony har valgt å inkludere dette alternativet i det hele tatt kan det bare spekuleres om, men noe særlig nyttig er det i alle fall ikke. 6400 ISO på A700 er mer som en kuriositet å betrakte, best egnet til å skremme barnebarna med om et halvt århundre.

Bildene ovenfor viser fargestøy i de forskjellige RGB-fargene, samt svart, på 3200 ISO (med mindre annet er beskrevet).

På dette nivået er ikke A700s støyegenskaper spesielt imponerende. Snarere tvert imot, og vi anser det som tydelig at grensen for hva som er fornuftig å bruke ligger et sted mellom en kjempebra 1600 og en direkte kjip 3200 ISO.

Målt med vårt analyseprogram vises støyen ved forskjellige ISO-verdier som på kurvene over. Også her ser vi at støyen er rimelig bra under kontroll frem til 1600 ISO, og formelig eksploderer etter det.

Som vanlig kan du se de forskjellige testbildene ved å føre muspilen over merkelappene over bildet. Du kan også klikke på dem for å åpne hvert bilde i et nytt vindu eller ark.

Bildene nedenfor viser en sammenligning mellom A700s ulike grader av støyfjerning på kameraets tre høyeste (hele) ISO-verdier, sammenlignet med bilder fra et utvalg kameraer ved 3200 ISO. Atter en gang ser vi en fantastisk bra kvalitet på 1600 ISO, og en ganske ubrukelig kvalitet på 3200 og 6400 ISO. 1600 er imponerende, og i aller høyeste grad brukbar dersom man i en situasjon med dårlig lys må ty til så høy ISO-verdi. Man bør imdilertid for guds skyld holde seg unna 3200!

Forskjellen mellom de ulike gradene av støyfjerning synes minimal, og basert på våre testbilder ville vi valgt å ha støyfjerningen på minimumsnivået sånn til vanlig, for å bevare mest mulig detaljer for en eventuell etterbehandling.

Side 5: Farger og dynamikk

Fargegjengivelse og hvitbalanse

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med fargetemperaturen innstilt på det samme som vi vet dagslyslampene våre holder og deretter måle differansen. Autohvitbalansen tester vi ved å gjøre det så vanskelig som mulig for kameraet å måle riktig hvitbalanse, ved at vi belyser testplansjen med dagslyslamper, halogenlamper og lysrør. Resultatet er et salig virrvarr av lys som så godt som ingen kameraer klarer å vise korrekt, men som gir et godt grunnlag for å teste automatikken. Vi må derfor gjøre oppmerksom på at det i det virkelige liv er svært sjelden, om noensinne, at et kamera noensinne vil møte på så vanskelige lysforhold som vi gir det på testrommet. Man må også ha i tankene at hvitbalanse er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

På grafen nedenfor er autohvitbalanse representert av heltrukken linje, mens den stiplede representerer manuelt innstilt hvitbalanse. Sony A700 er representert ved rød farge, mens gjennomsnittet av sammenligningskameraene er vist med grønn farge.

På manuelt innstilt hvitbalanse legger A700 seg bak i feltet, men ikke fryktelig langt bak konkurrentene. På autohvitbalanse er imidlertid forskjellen mer dramatisk, og avstanden opp til sammenligningskameraene er stor. En slik test som dette gjenspeiler som sagt ikke reelle forhold, men indikerer likevel at A700 i krevende situasjoner kan finne på å bomme stygt på autohvitbalanse. Vil vil anbefale at man stiller dette selv om man absolutt MÅ skyte i JPG-format, men det beste vil selvsagt være å fotografere i RAW, slik at man kan stille hvitbalansen i etterkant. Minnekort blir stadig billigere, og argumentet med at RAW tar for mye plass holder ikke lenger like mye vann som før. Et argument for JPG er imidlertid etterbehandlingstid, og i mange tilfeller ønsker man seg mer eller mindre ferdige bilder rett ut av kameraet - spesielt når kameraet har så god standard JPG-kvalitet som A700 har.

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til Sony A700 i forhold til andre kameraer. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

I likhet med canon EOS 40D trekker Sony A700 mot de varmere fargene, og gråtonene er heller ikke spesielt presise. Lysere hudtoner ser bra ut på lavere ISO-verdier, men de mørke sliter litt. I sin helhet er fargegjengivelsen grei nok, faktisk til og med ISO 3200, men på ISO 6400 faller alt av fargestyring A700 måtte ha rett på trynet. På denne verdien er fargene fullstendig ute av kontroll, og vi sitter atter en gang tilbake med store spørsmålstegn over hodet. Hvis vi noensinne møter en av ingeniørene bak A700 skal vi spørre ham/henne om hva som ble røykt på labben da man fant på at 6400 var en god idè på dette kameraet.

Dynamisk omfang

Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer, som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamisk omfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

Dynamisk omfang henger dermed i stor grad sammen med støy, og kurvene for dette har tilnærmet samme for i A700s tilfelle, naturlig nok. Med lav støytoleranse er det dynamiske omfanget omtrent midt på treet jevnt over, selv om kurven varierer noe. På høy toleranse ser vi mye av det samme, men variasjonene er her en del større. A700 utmerker seg ikke, verken i negativ eller positiv forstand, med hensyn til dynamisk omfang.

Side 6: Konklusjon

Oppsummering og konklusjon

Kamerahus:

Solid konstruert, men noe stort og klumpete designet. Mangler værtetning på lukene men har det på bryter og knapper - og dem er det mange av!

Batteri:

Litt svak batterikapasitet, men en fremragende batteriindikator.

Skjerm og søker:

Markedets beste skjerm og en lys og fin søker. Noen småting trekker ned, men ikke mye.

Funksjoner:

Skiller seg ikke nevneverdig ut på funksjonsfronten. Har det det skal ha, men ikke noe særlig mer. Mangler LiveView.

Autofokus:

Rask og presis autofokus som er betydelig forbedret siden A100 så dagens lys.

Hurtighet:

Markedets soleklare beste overføringshastighet, men småtregt på andre områder. Du velger ikke A700 for opptakshastigheten.

Betjening/brukervennlighet:

Fleksibelt og brukervennlig kamera med mange muligheter. Alt kan gjøres på minst to måter, og du kan lagre innstillinger som du vil.

Bildekvalitet:

Imponerende oppløsning og detaljgjengivelse, både i JPG og RAW, og noe av det beste vi har sett av bildekvalitet i 1600-ISO! Ikke mange slår A700 på dette området.

Høyere ISO-verdier enn 1600 er direkte ubrukelige, og man bør helst glemme at de finnes.

Konklusjon:

Sony A100, selv om det er et godt kamera på mange måter, satt liksom aldri helt riktig hos undertegnede. Det var et godt første forsøk av Sony, men nådde liksom ikke helt opp, mye på grunn av en ubehagelig plastfølelse. Med A700 har imidlertid Sony levert et imponerende stykke arbeid som ikke bare når opp, men også overgår mange av konkurrentene på flere områder. Det er fremdeles ganske kantete, overbefolket av knapper og brytere, og ligger ikke helt godt i hånden, men likevel er steget opp fra lillebror A100 enormt!

Der A100 aldri helt klarte å hevde seg i et stramt marked, kan A700 skinne med stolthet. Med noen få småpussige (og svært uviktige) unntak er dette et knallkamera hvis egenskaper bør få gamle Minoltabrukere som tålmodig har ventet på at Sony skulle finne rytmen, til å juble! Endelig! Detta har de venta på så lenge! Akam gratulerer og anbefaler.