For en tid tilbake ble vi kontaktet av ATP, et firma som produserer noen av de råeste minnekortene på markedet i dag, med spørsmål om de kunne få lov til å sende oss noen av sine produkter til test. Ummm.... Greit det, sa vi, og fikk med en minnekortleser av det virkelig raske slaget, til å bruke når vi skulle hastighetsteste kortene. Men, tre måneder senere, etter å ha vært i kontakt med produsenter som SanDisk og Lexar, hadde vi enda ikke fått ett eneste kort å sammenligne med. ATP, som er interessert i å etablere seg i Skandinavnia, ble etterhvert utålmodige og foreslo at vi kunne teste byggekvaliteten istedet. ATP var ivrige på dette punktet, fordi akkurat deres kort er noe av det mest robuste som er å få. Minnebrikker og kretskort er i deres minnekort innstøpt i et keramisk materiale som gjør, i alle fall i teorien, at de tåler langt mer enn vanlige minnekort. Og hvor ofte får man sjangsen til å ødelegge dyr høyteknologi uten å måtte betale for det selv? Ikke særlig ofte, i alle fall ikke om man er journalist i Akam, så vi satte i gang med liv og lyst.

Dette er forresten noe blant andre Amobil.no har gjort før, men da med et MMC-kort, og uten kontrollkort å sammenligne med. Vi har tatt for oss to kort fra ATPs toppserie, henholdsvis et ATP ProMax II 300x UDMA 4GB CF og et ATP ProMax Class 6 4GB SDHC, og som sammenligning bruker vi to utpregede billigkort: Et Kingston 1GB CF og et av de utskjelte TwinMOS 150x 1GB SD-kortene.

Mishandlingen begynner...

Først ut var et hverdagsscenario. Ikke alle har like gode rutiner når det kommer til å sjekke lommer og lignende før klærne vaskes, og å glemme et minnekort i en bukselomme er ikke det vanskeligste i verden å forestille seg kan skje. Kortene ble lagt i hver sine lommer på et par dongeribukser, og satt på vask. For å gi kortene (og buksene, men hva ofrer man ikke for en Akam-test?) en ekstra hard runde ble temperaturen satt til 90 grader, sentrifugen ble satt til ekstra kraftig, og Omo Color og tøymykner ble helt i borettslagets mer eller mindre industrielle gamle treskeverk av en vaskemaskin. Stakkars minnekort, de skulle virkelig få seg en omgang som de ville legge seg på - øh - minnet.

En times tid senere, da vasken var gjort, hadde noen av minnekortene klart å arbeide seg ut av bukselommene sine, men de ble raskt stappet nedi igjen, og utsatt for del to av vasketesten: Tørketrommelen. En time på høyeste varme.

Med unntak av litt etikettslitasje var det ingen synlige mèn på minnekortene da de var ferdige med første øvelse, og det kom heller ikke vann ut av dem da de ble ristet godt. Tørketrommelen hadde tydeligvis gjort jobben sin.

Og jobben sin gjorde minnekortene også. Selv de billigste kortene lot seg lese uten vanskeligheter etter mishandlingen, og alle fire gikk glatt gjennom en ekstensiv runde med disksjekking uten så mye som et hikk. Ingen forskjell på kortene her altså, siden alle overlevde. Skulle vi ta knekken på de svakeste og sykeste i flokken måtte vi gå kraftigere til verks.