Side 1:

I tillegg til alt speilrefleksutstyret, hadde jeg med meg to svært forskjellige kompaktkameraer. Jeg tok med et lommekamera med vidvinkel og bildestabilisator – Panasoinc Lumix DMC-FX01, og et ultrazoomkamera, også med bildestabilisator – Sony Cybershot DSC-H2

Utfyller hverandre
Sony-kameraet har en rekke manuelle funksjoner, som gir deg kontroll over eksponering, og gjør det lettere å få bildene du må jobbe litt med. Panasonic er mye mindre, lettere å plukke fram fra en lomme, og gir deg flere bilder av situasjoner som plutselig dukker opp. Sony H2 har lang tele, så detaljer og fjelltopper blir bra, mens Panasonic FX01 har vidvinkel, så det egner seg best til landskapene. På denne måten utfyller de hverandre veldig godt, og man har kamera som fungerer til enhver situasjon.

Jeg går ut fra at få at få etter meg vil ta med to kompaktkameraer, da det er dobbelt så mye drass, men jeg vil påpeke et par ting. Blant brennviddene utenfor normalområdet for kompaktkameraer, brukte jeg langt mer vidvinkel enn tele. Men likevel var den lange telen noen ganger veldig god å ha, og jeg ville savnet den ved en rekke anledninger, dersom jeg ikke hadde hatt den. En annen ting er at vi 14 deltakerne i løpet av turen mistet i hvert fall 3 kameraer på grunn av ulike harde fysiske påkjenninger – det være seg kulde, fuktighet, tynn luft eller en kombinasjon av disse. Det betyr at det nok er langt høyere risiko for at et kamera skal gå i stykker her, enn det er når du sitter på en restaurant i syden. Det er også umulig å få tak i nytt straks du er ute av Katmandu.

Hvis du har muligheten, vil jeg derfor ikke fraråde deg å ha med to kameraer. En annen, og kanskje bedre løsning, er å alliere deg med noen du skal reise sammen med, og prøve å sikre seg at både vidvinkelområdet og teleområdet er dekket, og at nok av deltakerne har med seg kamera til at man ikke sliter om det skjer noe med ett av dem.

Sony H2
Sony H2 var som sagt et avansert kamera med mange kreative muligheter. Ulempen er at det er formet på en måte som gjorde at det ikke passet i noen lomme. Du kan ha det i en liten fotobag, eller hengende løst rundt halsen. Det siste vil antakelig irritere deg i lengden. Det er også langsommere å skru på enn mange andre. Fordelene med det er at det har elektronisk søker, som er langt bedre enn LCD-skjermen når det er mye lys – noe det er nesten hele tiden, og det bruker standardbatterier, som du lett kan ha med deg store mengder av. Det er lademuligheter på omtrent alle hyttene oppover, men det er ofte bare ett stikk, så det kan være kamp om det, og det koster penger å lade (10-20kr. pr. time). Det er med andre ord et kamera som gjør jobben sin godt i høyden. Jeg hadde ingen tekniske problemer med det. En ting du skal være klar over er at batteriene ikke liker å bli kalde, og dette er ikke et kamera du holder varmt inntil kroppen. Derfor vil batteriene ofte være kalde når du skal bruke kameraet, og det hender da at det ikke vil skru seg på. Eneste løsningen på dette er å ha ett eller to ekstra sett med batterier på innerlomma, som er varme og som kan settes i kameraet hvis det skulle svikte.

Panasonic FX01
Panasonic FX01 var likevel mer anvendelig, fordi det kunne ligge i en bukse- eller jakkelomme hele tiden, og være lettere tilgjengelig. Det var såpass kjapt og enkelt å skru på, at jeg kunne slå det på mens det ennå lå i lomma, og innen jeg hadde rukket å peke det mot motivet, var det klart til å ta bilder. Det var derfor ikke noe ekstra jobb å ta bilder med det. Det eneste du måtte gjøre omtrent var å stoppe opp i 10 sekunder. Vidvinkelen gjorde også sitt til at du fikk noen flotte landskapsbilder. På mindre gode dager, når du er sliten eller dårlig, og helst ville vært hjemme i senga di i Norge (og de dagene vil du få), orker du omtrent ikke tanken på å skulle ta bilder. Hvis du da har et kamera som i praksis ikke veier noe, ikke tar noen plass, og det tar deg 10 sekunder å ta et bilde med, er sjansen for at du faktisk bruker det mye større, og som nevnt før – ingen kameraer er så dårlige som de du ikke bruker. Ulempene med FX01, er omtrent de samme som fordelene med H2. Det har kun LCD-skjerm som søker, og i vanskelig lys er det ikke alltid lett å se hva du driver med, og det bruker proprietære batterier, som koster mye, og du må basere deg på å lade underveis. Batteriet har ganske stor kapasitet, og jeg tok nesten 300 bilder med det, uten at batteriet gikk tomt. Det var blant annet på grunn av at det ble holdt varmt inntil kroppen, og da varer batteriene lengre.

Noe av grunnen til at jeg valgte disse to kameraene var nettopp at de var såpass forsjellige, så de skulle utfylle hverandre, og benytte ulike teknologier, slik at hvis en teknologi feilet, så ville ikke det ramme begge kameraene.

Kondens
Det er på sin plass med en liten advarsel. I jakka og buksa mi, var det bare netting som skilte innholdet i lomma fra undertøyet eller huden. Det gjorde at det til tider ble meget fuktig der, noe kameraer og annen elektronikk ikke har veldig godt av. Mange ganger, når jeg tok ut FX01, var det vått, og jeg måtte tørke av det før jeg tok bilder. Etter ca tre firedeler av turen, fikk kameraet nok, og sa takk for seg. Man kan knapt klandre kameraet for dette, siden det var klart misbruk fra min side, men dere bør være oppmerksomme på det. Skal du unngå det, kan du enten ha det i en lomme som ikke er i så direkte kontakt med kroppen, eller du kan vurdere å benytte et vann-/værtett kamera.

En vanlig utfordring med elektronisk utstyr er kondens. Dersom du har noe ute i kulda, som du tar med inn i varmen, vil det danne seg kondens på alle flater som kommer i kontakt med den varme lufta. For elektronikk er dette farlig, for det kan lage kortslutninger som ødelegger utstyret, eller mer langsomtvirkende korrosjon på kretskort og liknende. Glasset i optikken vil bli dekket av dugg, så du ikke kan ta bilder med en gang, og når det tørker opp kan det etterlate seg skjolder som kan synes på bildet. Jeg hadde alltid en vanntett pose i fotobagen, som jeg kunne putte kameraet, eller hele kamerabagen nedi når jeg gikk inn. På den måten ville kondensen legge seg på posen i stedet, og ikke gjøre noen skade. Men jeg erfarte at dette sjelden var et problem, og jeg tror det er to grunner til det. For det første, er det ekstremt tørr luft, så det er lite fuktighet som kan kondensere, og for det andre hadde jeg kameraene i bager og lommer, så overgangene ble ikke så brå, eller utstyret var ikke så kaldt. Jeg opplevde derfor ikke noe stort problem med kondens, annet enn akkurat de dagene det snødde. Det skal også sies at hyttene er ikke særlig varme, så med mindre du setter kameraet rett foran ovnen når du kommer inn, er temperaturforskjellen faktisk minimal.

Dette var antakelig den siste artikkelen om fotografering på turen. Dersom det er noe du lurer på, still spørsmål i forumet. Hvis det viser seg at jeg burde ha skrevet mer, kommer det kanskje en artikkel til. Det er det du som leser som er med på å bestemme.

Takk til:

The Norwegian Lhotse Expedition 2006 - For å ville ha meg med på denne turen

Canon Norge - For å bidra med kameraer til klartrerne

Nye Expo Service - For raust å se til at klatrerne har nok minnekort.

Olympus Norge - For å sikre klatrerne backup med analoge kameraer

eFront.no - For å låne ut en Panasonic Toughbook til test og bruk underveis

Lonely Planet - For reiselitteratur, så redaktøren ikke går seg bort.

Panasonic Norge og Sony Norge - For velvillig utlån av kameraer de risikerte å ikke få tilbake