Test:
10mp speilreflekskameraer til under ti tusen
Akam sammenligner tre speilreflekskameraer med 10 megapiksler, alle til under ti tusen kroner. Sony Alpha A100, Canon EOS 400D og Nikon D80 settes på prøve.
Side 1: I bruk
I bruk
Både Akams redaksjon og lesere har lenge ventet på en sammenligningstest mellom 10mp-speilreflekser, og nå er den endelig her. Vi sammenligner Canon EOS 400D, Nikon D80 og Sonys nye satsning, Alpha A100. Alle har en pris på under ti tusenlapper med kit-objektiv, men det er likevel variasjoner i prisene. Canon EOS 400D ligger i skrivende stund på ca kr 7000,- med kit-objektiv, mens Sony Alpha A100 ligger på ca kr 500,- mer for tilsvarende pakke. Til sammenligning koster Nikon D80 med kit-objektiv for øyeblikket ca kr 10 000,-, og er dermed testens klart dyreste kamera, hele 43% over 400D. Det testede kit-objektivet til Nikon D80, AF-S Nikkor 18-70mm f3.5-4.5G IF ED, er imidlertid betraktelig dyrere enn de andre to kameraenes kit-objektiver, og dette bør man ha i bakhodet når man leser testen.
I galleriet kan dere se bilder vi har tatt med kameraene. Klikk på bildene under for å komme til de ulike galleriene.
|
|
|
Kamerahus: |
|
| Nikon D80: | |
| Canon EOS 400D: |
| Sony Alpha A100: |
Det er ingen tvil om at alle de tre kameraene som testes er svært gode kameraer. Alle tre gir et solid inntrykk og selv om det er forskjeller så er byggekvaliteten god på alle tre. Når det er sagt, så er det også tydelig at D80 er et dyrere kamera enn de andre, i alle fall på de fleste områder. Det gir en merkbart mer solid følelse enn de andre. 400D og A100 er begge litt "plasticy" i følelsen, men ikke sånn at det blir noe stort problem. Skulle vi rangere dem vil nok A100 ende nederst på grunn av en del brytere og ting som absolutt ikke er tillitsvekkende, men forskjellen mellom disse kameraene er ikke enorm, hva angår byggekvaliteten. Når vi likevel har valgt å gi karakterer på dette som vi har, er det for å vise at det er tydelig forskjell på dem, og hvordan vi vurderer dem i forhold til hverandre.
Som tabellen nedenfor viser er Canon 400D testens klart letteste kamera med sine ca 800 gram inkludert batteri, minnekort, rem og kit-objektiv, mens Nikon D80 veier over 320 gram mer, hovedsaklig på grunn av et kit-objektiv som er over dobbelt så tungt som Canons.
|
Kamera |
m/kitobjektiv |
u/kitobjektiv |
Kitobjektiv |
|
Canon EOS 400D |
804g |
604g |
200g |
|
Sony Alpha A100 |
944g |
690g |
254g |
|
Nikon D80 |
1126g |
720g |
406g |
Av disse tre kameraene virker D80 mest solid og ligger klart best i hånden for oss med mannehender. Noen av kvinnehendene vi testet foretrakk også Nikon D80 fremfor de andre testkameraene, men for de fleste ble D80-grepet for stort. De fleste av kvinnene vi testet grepene på foretrakk Sony A100 eller Canon 400D. For oss mannfolk blir imidlertid grepet på 400D for lite og smalt til å være spesielt komfortabelt, noe også 350D som har samme grep har fått kritikk for. A100 har et grep som er på størrelse med D80, men som er litt forskjellig utformet og kan derfor passe middels store hender bedre.
Nikon D80 er testens eneste kamera som ikke har et batterifeste som holder batteriet på plass, i tillegg til selve batteriluken. Batteriluken passer dårlig med kameraets ellers veldig gode byggekvalitet, og dersom man skulle være uheldig og knuse det er fotosafarien over for denne gang, for det er da ingen ting som holder batteriet på plass. Både A100 og 400D har en ekstra krok inni batterikammeret som holder batteriet på plass selv når batteriluken er åpen eller borte - en grei og enkel sikkerhetsforanstaltning. Hengslene på batteriluken på Canon 400D er i metall, selv om selve luken er i plast, noe som gjør det mye enklere å skifte den dersom den skulle bli ødelagt. A100 har som eneste i testen fjærbelastet batterilokk. Både A100 og D80 har plasthengslet batterideksel, men dette er et mindre problem på A100 enn på D80, siden det ikke er ment til å settes av og på på dette kameraet, som det er på en D80. At et kamera i D80s prisklasse har et så spinkelt og lite påkostet batterideksel som dette, er for oss uforståelig, særlig med tanke på at dette lokket er det eneste som holder batteriet på plass.
Nikon D80 og Sony A100 har begge fjærbelastet minnekortluke med metallhengsler, mens Canon 400D har metallhengslet luke men uten fjærbelastning. D80s minnekortluke er betraktelig mindre enn de andre, takket være at D80 bruker SD-kort og ikke CF, og er derfor potensielt mindre utsatt for støt og skader. A100 har testens mest pinglete minnekortluke som ikke virker tillitsvekkende solid i det hele tatt. 400D har en stor minnekortluke, akkurat som A100, men den er mye mer solid konstruert.
Funksjoner: |
|
| Nikon D80: | |
| Canon EOS 400D: |
| Sony Alpha A100: |
Speilrefleksbrukere er generelt en konservativ gruppe når det gjelder hva de ønsker i kameraene sine, og det tar derfor tid før nye funksjoner kommer på plass, og heldigvis konsentrerer produsentene seg om nyttefunksjoner framfor ”kjekt å ha”-funksjoner.
Vi vil ikke gå gjennom alle funksjonene til alle kameraene, da de aller fleste er slik man forventer og krever at skal finnes på et speilreflekskamera, og vi kan trygt si at alle modellene har det som kreves.
Hvis vi først skal ta for oss mangler, så er listen ganske kort. Canon EOS 400D mangler punktmåling av lyset. Nikon D80 mangler speillås ved fotografering med stativ og autotmatisk rens av sensoren. Sony-kameraet ser ut til å ha det vi forventer og ønsker oss.
Sony alpha A100
Ikke overraskende er det også Sony som tilbyr flest nye funksjoner, som vi ikke har sett så ofte før. De er spesialister i forbrukerelektronikk, og vet at dette er et område der de kan skille seg fra de andre. Sony har gjort puttet inn et knippe med svært nyttige funksjoner.
Den aller nyttigste, som i og for seg ikke er en nyhet, siden den også forekom på Konica Minolta er bildestabilisatoren. Den fungerer ved at den flytter på CCD-brikken i stedet for et linse-element i objektivet. Det gjør at du får bildestabilisator på alle objektivene, og ikke må kjøpe objektiver med dette innebygd, noe som ofte er dyrt. Ulempen med denne løsningen er at du ikke får stabilisert søkerbilde. Sony oppgir stabilisatoren til å ha en effekt tilsvarende 3,5 blendere. Du skal altså være i stand til å holde kameraet stille 11 ganger så lenge som uten stabilisatoren. Vi har ikke testet det, men synes det høres mye ut. Det er uansett ikke tvil om at bildestabilisator på alle objektivene er svært nyttig for de alle fleste.
Bildestabilisatoren styrer magneter som beveger CCD-sensoren. De samme magnetene brukes også til å riste støv av sensoren når du slår kameraet på. Det hindrer i stor grad at du får støv på sensoren, noe som er et problem på mange modeller.
På neste side skal vi se på autofokushastigheten, men Sony har gjort noe for å forbedre denne i forhold til det vil måler i den testen. Når du setter øyet mot søkeren, begynner kameraet å fokusere. Du trenger ikke halvtrykke utløseren. Det betyr at du normalt har oppnådd stor grad av fokus, før du i det hele tatt rører utløseren. Meget smart. Under søkeren er det en sensor som merker når du ser i den (når sensoren dekkes til). Da slås skjermen av, og fokusen starter. Dersom du har kameraet rundt halsen, så søkeren dekkes til, vil kameraet fokusere ganske mye.
En funksjon vi en stund har sett på kompaktkameraer er også implementert i Sony Alpha A100. Nemlig det de kaller Dynamic Range Optimizer. Når du fotograferer et motiv med store kontrastforskjeller, vil du enten få overeksponerte høylys eller undereksponerte skygger. A100 kan eksponere de lyse områdene korrekt, og så gjøre de mørke områdene lyse i etterbehandlingen.
Canon EOS 400D
Canon EOS 400D har også fått en funksjon for å forhindre støv på sensoren, som likner mye på den Sony har, men er kombinert med andre tiltak, som gjør at den kanskje fungerer et lite hakk bedre. Vi har ikke testet, og kan ikke si sikkert. 400D har også fått det Canon kaller ”Bildestiler”, som vi har sett på alle speilrefleksmodellene som Canon har lansert det siste året. Bildestiler er ulike forhåndsinnstillinger av fargemetning, kontrast, skaphet og tone, som kan settes for ulike motiver. Disse er like for alle kameraene, så hvis du bruker flere ulike modeller, og setter disse innstillingene likt, sier Canon at du skal få likt resultat. Det hjelper deg også til å optimalisere bildekvaliteten i forhold til ulike motivtyper. Det blir med andre ord litt som et motivprogram der du selv bestemmer innstillingene.
Nikon D80
Nikon har også lagt inn noen av funksjonene fra sine kompaktkameraer. Blant annet D-lighting, som gjør det samme som Sonys Dynamic Range Optimizer, men gjør det i ettertid. Du kan velge bilder du vil gjøre det med, etter at bildet er tatt. Det er litt mer jobb, men gir deg også litt mer kontroll. Nikon har også automatisk fjerning av røde øyne, og du kan legge på en del ulike filtre, etter at bildet er tatt. Alt dette er mulig å gjøre i vanlige bildebehandlingsprogrammer, men ved store antall bilder, eller dersom du ikke er så trygg på dine egne evner til bildebehandling, kan det være en utmerket løsning.
Nikon har også, som det eneste kameraet, støtte for multieksponeringer, der du kan ta flere eksponeringer som så blir lagt inn i samme bildefil. Det er en gammel metode for å få helt spesielle effekter.
Alle kameraene har nedblendingsknapp, så du kan se dybdeskarpheten i bildet, før det er tatt, og alle har en knapp for AE/AF-lås.
Skjerm og søker: |
|
| Nikon D80: | |
| Canon EOS 400D: |
| Sony Alpha A100: |
Alle kameraene i testen har en 6,3 cm (2,5") skjerm med 230 000 piksler. Sony A100 har en skjerm som ser litt anderledes ut enn de andre to, uten å være noe særlig dårligere såvidt vi kan se. Vi vil tro at Sony har produsert sin egen skjerm, mens Canon og Nikon har skjerm fra en annen produsent, muligens samme.
400D har testens minste søker, med klar margin. Den er mindre enn vi helst ville hatt den, men den er ellers fin og klar og har den informasjonen man trenger. Sony A100 har en betraktelig større søker som også er helt ok. D80 er utstyrt med en søker som virker marginalt større og lysere enn A100, men uten at vi kan dokumentere det på noe vis. Søkeren i D80 er forøvrig til forveksling lik den vi finner i D200. Alle søkerne har stort sett samme informasjon om eksponering, lysmåling og så videre under søkerbildet, og vi har egentlig lite å påpeke eller savne her.
Alle testens kameraer har diopterinnstilling i søkeren.
Batteri: |
|
| Nikon D80: | |
| Canon EOS 400D: |
| Sony Alpha A100: |
Nikon oppgir ikke CIPA-tall for sine kameraer, men basert på batteriets kapasitet på 1500 mAh og tidligere Nikon dSLR-kameraers CIPA-tall for batteriforbruk estimerer vi CIPA-verdien til ca 500 bilder per lading. Sony har dermed testens klart beste batterikapasitet med sitt kraftige 1600 mAh batteri og 750 bilder, fulgt av Nikon D80 og Canon 400D på sisteplass med 360 bilder med sitt batteri på 720 mAh. Man ser her tydelig hva slags kameler som må svelges for å få laget et kamera så lite som mulig.
Regner man ut her ser man at Sony og Canon ender på ca 2 mAh per bilde, mens Nikon vil ende på ca 3 mAh per bilde. Dette må selvsagt tas med en klype salt siden vi måtte estimere batterikapasiteten på Nikon D80, men det er likevel interessant å legge merke til at Sony later til å få til mer for mindre strøm med sitt A100, spesielt tatt i betraktning av at det har både bildestabilisator og støvrensing av brikken, to funksjoner som begge bidrar til større strømforbruk enn vanlig.
Nikon har forøvrig innført et system som forhindrer brukere i å benytte tredjepartsbatterier. En sensor i batterihuset registrerer om batteriet er et ekte Nikonbatteri eller ikke, og hindrer bruk av tredjepartsbatterier. Nikon har valgt å gjøre dette på grunn av flere problemer de siste årene, forårsaket av tredjepartsbatterier, men at det ikke er økonomiske motiver bak dette vil det også være naivt å påstå.
Batterikapasitet - CIPA
Det er viktig å gjøre oppmerksom på at CIPA-tall har lite med virkeligheten å gjøre. Det er for eksempel ingen som helst problemer for en bruker å få mer enn 360 bilder per lading fra et Canon 400D-kamera. Når vi likevel velger å bruke CIPA-tall som mål, så er det fordi det er en god indikasjon på batterikapasitet og strømforbruk relativt til hverandre, med et felles referansepunkt. På grunn av at Nikon nekter å utgi CIPA-tall på sine kameraer, har vi i denne testen estimert en CIPA-verdi for Nikon D80. En kvikk og uformell test tyder imidlertid på at man kan få minst ti ganger så mange bilder ut av kameraet per lading, selv ved blitzbruk. Vi har ingen indikasjoner på at dette ikke kan være tilfelle med de andre kameraene i testen også, selv om vi ikke har sjekket dette selv.
Autofouks: |
|
| Nikon D80: | |
| Canon EOS 400D: |
| Sony Alpha A100: |
Autofokushastighet - Sigma 30mm f/1.4

Det er ikke helt elementært å måle autofokushastigheten på kameraene, da den i stor grad avhenger av motoren som er i objektivet. Unntaket er Sony, som har motoren i huset. Vi brukte Sigma 30mm f/1.4 DC EX HSM, men siden Sony-utgaven av dette objektivet ikke har HSM (Hyper Sonic Motor), så blir ikke resultatene direkte sammenliknbare. Resultatene fra Sony vil være omtrent de samme på alle objektiver med samme lysstyrke, siden det ikke avhenger av objektivet på samme måte.
Vi valgte å bruke Sigma-objektivet fordi det er det samme for Canon og Nikon, og resultatene blir derfor sammenliknbare. HSM-motoren til Sigma er ganske rask, men man kan ikke utelukke at det finnes raskere motorer (og det finnes definitivt tregere motorer), så man kan ikke sammenlikne dem med resultatene fra Sony. Det er kun for å gi en indikasjon.
Her ser vi at Canon gjør det klart best av de tre, mens Sony og Nikon er ganske jevne. Vi har også gjort de samme målingene med medfølgende kit-objektiv. Her er det stor forskjell på prisen på disse objektivene, og Nikon kan leveres med ulike kit-objektiv, så denne testen sier mest om hva du kan forvente av den pakken du kjøper i butikken. På D80 brukte vi det vel ansette 18-70mm kitobjektivet som også fulgte med D70 og D70s.
Autofokushastihget med kitobjektiv - vidvinkel

Her ser vi det noe overraskende resultatet at fokusen er raskere med kit-objektivene for både Nikon og Sony. Årsaken til er antakelig ta det er lengre vei å gå fra minste til største fokusavstand for Sigma-objektivene enn det er for kit-objektivene. Det vil redusere fokustiden, men også presisjonen, særlig ved manuell fokus.
Canon begynner å bruke hjelpelampen når lyset blir svakere enn 3,5 EV. Nikon sin slår inn på under 4,6 EV, mens Sony begynner allerede ved 5 EV. Hvis vi slår av denne lampen, og ser i hvor dårlig lys autofokusen fungerer, får vi relativt jevne resultater. Sony og Nikon klarer seg ned til 0,3 EV, mens Canon fortsetter videre ned til 0,0. Dette er alle gode resultater. Når vi vet at kameraene kan fokusere ned til 0,3 EV uten hjelpelampe, synes vi i hvert fall Sony og Nikon begynner å bruke den litt tidlig. Hjelpelampen kan slås av, så det er ikke noe stort problem.
For å måle presisjonen til autofokusen må man ta en rekke bilder og se hvor mange som er ute av fokus, eller tilstrekkelig ute av fokus. Det er vanskelig å gi et mål på det, for det kan være ulike faktorer som påvirker. Vår konklusjon er uansett at det ikke er et merkbart stort antall på noen av dem, og at det ikke er store forskjeller i så måte. Det er forskjeller i hvilket autofokuspunkt som blir valgt, og det kan påvirke fokusen, men i overveiende grad, treffer fokusen på det kameraet (eller du) velger å fokuserer på.
Hurtighet: |
|
| Nikon D80: | |
| Canon EOS 400D: |
| Sony Alpha A100: |
Oppstartstiden på kameraet er viktig, da du vil at kameraet skal være klart til å ta bilder når du trenger det. Mange kameraer har i dag så kort oppstartstid at dette ikke er noe problem. Noen modeller har likevel fortsatt ganske lang oppstartstid, og det gjelder i hovedsak de kameraene som har funksjon for å riste støv av sensoren. Funksjonen aktiveres når du slår på kameraet, og det tar litt tid.
I denne testen er det to kameraer med slik funksjon – Sony og Canon. Sony bruker ca ett sekund på å starte opp, noe vi synes er lenge, mens Canon er mye raskere. Årsaken til det, er at EOS 400D rister sensoren når du slår av kameraet, ikke når du slår det på. Det gjør naturligvis at det kan ha kommet støv på sensoren etter at du slo det av, men hvis du er bekymret for det, kan du slå kameraet av og på en gang når du ikke er i tidsnød.
Oppstartstid - sekunder
I motsetning til kompaktkameraer, er det ganske mye som skjer fra du trykker på utløseren til bildet blir tatt. Speil skal vippes opp, lukkere skal åpne seg og så videre. Dette tar naturligvis litt tid, og vi måler utløserforsinkelsen til mellom 4 og 11 hundredeler. Dette er ganske normalt på speilreflekskameraer, men Sony, som havnet på 11, synes vi er i overkant. Disse tallene kan ikke regnes som vitenskapelige fasitsvar, men er sammenliknbare mellom kameraene. Når vi målte Nikon og Canon til 4 hundredeler, er det tydelig at Sony ligger et godt stykke etter.
Hvis vi slår på blitsen, pleier forsinkelsen å bli større. Men forskjellen er marginal på EOS 400D og mer normal på de to andre. Det gjør at EOS 400D har ekstremt lav utløserforsinkelse ved bruk av blits. EOS 400D målte vi til 5 hundredeler, D80 til 10 hundredeler og Alpha A100 til 15 hundredeler.
Hvis vi ser på hvor mange bilder kameraene klarer i lengre serier, klarer alle kameraene seg imponerende bra. I JPEG, klarer Sony 17, Nikon 18 og Canon 21. Vi tror få personer i målgruppen til disse kameraene vil trenge mer enn det. Hvis vi tar bildene i RAW, må vi også snu rekkefølgen. Da er plutselig Sony det raskeste med 16, mens Nikon klarer 11 og Canon 9. Årsaken til dette er at Sony har den høyeste skrivehastigheten, men ikke det største bufferet. De andre kameraene klarer seg bra så lenge det er plass i bufferet. Canon tok for eksempel alle sine 9 bilder på 3,7 sekunder. Etter det brukte det resten av de 10 sekundene til å skrive til minnekortet.
Vi ser at både Nikon og Canon er litt langsommere enn forgjengerne - EOS 350D og D70s. Årsaken til det er at filstørrelsen er større. Det kan igjen bety at prosessering og skriving til minnekort ikke går mye fortere enn tidligere.
Antall bilder på 10 sekunder - uten blits
Tar vi bilder med blits i JPEG-format, er det Canon som er raskest igjen. Nikon gjør det ganske bra, men etter 10 sekunder slet det veldig. Vi gjorde testen på ett minutt, og flere ganger stoppet kameraet opp i 15 sekunder, antakelig for å lade opp blitsen igjen. Det er likevel ikke veldig viktig, da slik fotografering over lang tid er noe spesiell.
Antall bilder på 10 sekunder - med blits
Når du skal overføre bildene dine til en PC, pleier vi å anbefale en kortleser, da du slipper å styre med kabler og liknende. Likevel måler vi alltid overføringshastigheten, så du selv kan vurdere hva som er best for deg. Her må vi bare bøye oss i støvet for Sony A100. Vi har aldri før målt så høy overføringshastighet som dette –
9 MB/s. Det er direkte imponerende. Nikon klarer seg også meget bra med 6,4 MB/s, som er svært høyt, og høyere enn noe annet Nikon-kamera vi har testet. Sist kommer Canon som ikke klarer mer enn 2,9 MB/s. Og ikke nok med det. EOS 400D fungerer ikke som vanlig mass storage device, så det kommer ikke opp som en stasjon, og du har problemer med å overføre RAW-bilder via kabel. Vår klare råd er derfor å bruke kortleser hvis du velger EOS 400D. Med de to andre, blir mer hipp som happ.
Filoverføringshastighet - MB/s
Alle kameraene er oppgitt til å kunne ta tre bilder pr. sekund. For Nikon og Canon oppnådde vi det, men for Sony fikk vi 2,5. Til gjengjeld, kan A100, med et raskt nok minnekort, holde denne hastigheten til minnekortet er fullt, mens de andre bare klarer det til bufferet er fullt. Det gjorde at hvis vi brukte seriebildemodus, klarte Sony hele 150 bilder på ett minutt, mens de andre stoppet opp rundt 100.
Betjening/Brukervennlighet: |
|
| Nikon D80: | |
| Canon EOS 400D: |
| Sony Alpha A100: |
En ting som vanligvis skiller de rimeligere modellene fra de dyrere er ergonomien. Det er ikke god ergonomi som gjør kameraene dyre, men for å skille dem fra hverandre, pleier produsentene å gi de rimeligere modellene litt enklere betjening, som en erfaren bruker vil finne mindre effektiv. Kameraene har færre knapper og færre hjul, så du lettere får oversikten, men hvor det tar lengre tid å endre innstillinger.
Knapper
Nikon D80s knapper og brytere ligger fint og hendig til, og vi har lite å trekke der. Canon D400 er heller ikke så verst, men vi savner den mer hensiktsmessige plasseringen av nedblendingsknappen som D80 har. Av/på-knappen på 400D ligger godt plassert, og faktisk langt bedre enn på de dyrere EOS-modellene (unntak som bekrefter regelen over). A100 fremstår som det klart dårligste her, med knapper som virker rotete plassert og stikker ut i hytt og gevær. Av/på-knappen er for eksempel plassert helt oppe til venstre for søkeren, langt fra nærmeste finger ved et normalt grep om kameraet.
Men A100 har en ganske lur løsning på utfordringen med at det fort kan bli for mange knapper eller at funksjoner blir gjemt for langt unna. Kameraet har et hjul på venstre side av blitsen, der du kan velge funksjon. Så trykker du ned knappen i midten, og kan da endre på den valgte funksjonen. Det gjør at du har lett tilgang på de aller fleste funksjonene på kameraet. Dette er ikke den raskeste måten å gjøre det på, og det krever en koordinering av fingre som gjør at du må ta blikket fra søkeren, men det er oversiktelig og greit.
På EOS 350D kritiserte vi at det var veldig lett å endre på enkelte innstillinger ved bare å komme borti en knapp. Det er rettet, og nå må du gjøre litt mer enn bare å trykke inn knappen for å gjøre endringene. Det setter vi stor pris på.
Menyer og annet
Menyene er greie og oversiktelige på alle modellene. Nikon har nok det beste systemet, med en egen meny som inneholder alle de siste menyvalgene du har gjort. Der vil naturlig alle menyvalg du gjør ofte ligge, så du slipper å rote rundt andre steder. Canon har menyer der det kan være litt lite logisk oppbygging noen ganger, og for eksempel funksjoner som speillås, som vi som tester bruker hele tiden er gjemt langt nede i undermenyer av undermenyer – i motsetning til Sonys speillås som aktiviseres automatisk når du setter på 2 sekunders utløserforsinkelse. Det er likevel slik det alltid har vært på Canon, så hvis du har hatt et digitalt Canon speilreflekskamera før, kjenner du deg umiddelbart igjen.
Menyen på Alpha A100, fungerer bra, og det er lite å si om den. Du vil ikke føle at den er plagsom på noen måte. Det vi derimot har hengt oss litt opp i på A100, som egentlig betyr lite, men som kan gi noen indikasjoner om byggekvalitet, er lydene det lager. Utløseren lager en lyd som er tydelig plast mot plast, og den høres svært billig ut. Hvis du skrur av og på autofokusen, så kommer det en litt pussig lyd, som er vanskelig å beskrive, og som ikke akkurat høres billig ut, men heller lit malplassert – hva slags lyd er dette fra et kamera?
Side 2: Kitobjektiv
Kitobjektiv: |
|
| Nikon D80: | |
| Canon EOS 400D: |
| Sony Alpha A100: |
Byggekvalitet
La oss først se på hvordan disse objektivene er bygget. Man merker med en gang at det er Nikons kit-objektiv som er best bygd. Det er størst, veier mest, har best lysstyrke, har ordentlig fokusring med manuell overstyring av autofokusen, avstandsindikator og ikke minst metallfatning. Her er det tydelig at Nikon ønsker å levere et kvalitetsobjektiv heller enn det billigst mulige som kan få deg i gang. Det har lysstyrke fra f/3.5-4.5
Canons kit-objektiv er vesentlig mindre og lettere, og gir et klart inntrykk av å være laget hovedsakelig av plast. Fatningen er av plast, og det har ingen av de nevnte egenskapene som Nikonobjektivet har. Mange kjøpere av EOS 400D ønsker seg et lite og lett kamera, og da vil et slikt objektiv være en fordel, da du får noe av det minste og letteste som er på markedet i dag. Brennvidden fra 18-55mm gir dårligere tele enn Nikons objektiv, og lysstyrken er på f/3.5-5.6, altså 2/3 blender dårligere enn på Nikon.
Sony har et kit-objektiv med samme brennvidder som Nikon, men der slutter også likhetene. Bortsett fra den lengre telen, likner det mye mer på Canons kit-objektiv. Det har den samme lysstyrken, og føles som det hovedsakelig består av plast. På grunn av at Sony har autofokusmotoren internt i kamerahuste, kan objektivet lages litt smalere enn på Canon. Men det er litt lengre og litt tyngre. Det har ingen ordentlig fokusring, ingen manuell overstyring av autofokusen, ingen avstandsindikator og det har plastikkfatning.
Det er tydelig at Canon og Sony satser på å tilby noe som kan brukes til å begynne med, men satser på å selge dyrere objektiver straks brukeren krever noe mer enn det aller enkleste. Nikon har valgt en annen strategi, og satser på å selge god kvalitet i utgangspunktet.
Det er naturligvis en vesentlig prisforskjell på disse objektivene. I løs vekt koster Nikon-objektivet ca 2800 kroner. Sony sitt koster ca 1800 og Canon sitt ca 1000. Når man kjøper det sammen med et kamera, blir prisene lavere. Da betaler du ca 1500 kroner ekstra for Nikon, 800 kroner ekstra for Canon og 200 kroner ekstra for Sony.
Skarphet
Skarpeheten på et objektiv varierer med brennvidde, blenderåpning og hvor i bildet det dreier seg om. Det er ikke tvil om at Nikons objektiv er det skarpeste over hele linja. Sony og Canon veksler litt mellom de to andre plassene, men generelt er ikke forskjellene veldig store. Vi har sammenliknet det kit-objektivet vi fikk fra Canon med det vi har her fra før, og det vi har fra før er bedre enn det vi fikk med. Det bekrefter mistanken vår om at det er store individuelle forskjeller mellom eksemplarene. Det kan også gjelde de andre, og derfor er det vanskelig å si noe sikkert om hvor gode de er. Det vi kan anta er at kvalitetskontrollen på Nikon-objektivet er langt bedre enn på de andre, og de er nok også strengere på hva som slippes igjennom. For Sony og Canon er du litt overlatt til flaks for å få et godt objektiv. Får du det, har du et objektiv som er helt ok. Får du et som ikke er så godt, er det fort litt dårligere enn det du kunne ønske deg, hva gjelder skarphet.
Nedenfor ser du utsnitt tatt på 18mm f/3,5 (som er korteste brennvidde og største blender for alle objektivene). Utsnittet er tatt fra midten av bildet.
![]() |
![]() |
![]() |
| Nikon D80 | Canon EOS 400 | Sony Alpha A100 |
Kromatisk aberrasjon
Kromatisk aberrasjon skyldes at objektivet ikke er i stand til å fokusere alle fargene i lyset på helt nøyaktig samme sted. Dette resulterer ofte i fargerender ved kanter med høy kontrast, som for eksempel ved mørke bygninger mot lys himmel, som på eksempelet nedenfor som vi har "stjålet" fra Wikipedia. Den fargede randen langs taket på høyresiden er typisk, omm enn ekstrem, kromatisk aberrasjon.
På bildene nedenfor kan du se tendensen til kromatisk aberrasjon på de tre testkameraene. Alle tre viser små tegn til kromatisk aberrasjon, men i grunnen overraskende lite. Tendensen er nok større på canon enn på Nikon, og aller størst på Sony, men i det store og hele gir vi alle tre godkjent på dette området - riktignok bare såvidt i Sonys tilfelle.
![]() |
![]() |
![]() |
| Nikon D80 | Canon EOS 400D | Sony Alpha A100 |
Du kan lese mer om kromatisk aberrasjon på Wikipedia.
Fortegning
Vi testet kit-objektivene for fortegning, men fant at det var lite hensiktsmessig med det måleutstyret vi for tiden har til rådighet. Små variasjoner i avstand og vinkel til motivet, samt ugjevnheter i våre testplansjer er rett og slett nok til at dette er langt større feilkilder enn optikken. Dagens optikk, selv billige kit-objektiver, er rett og slett så bra at det skal en del til for å fremkalle fortegning av målbar grad uten spesielt optisk måleutstyr.
Vi vil likevel påpeke at vi med Canon og Sony opplevde en interessant ugjevnhet, om vi kan kalle det det. Før vi tar testbilder av plansjene våre, stiller vi kameraet inn slik at det peker mot plansjens eksakte midtpunkt. Dette er betraktelig enklere på tele enn på vidvinkel, så vi gjør det slik og zoomer heller ut til ønsket brennvidde etterpå. Av og til viser det seg imidlertid at midtpunktet da blir forskjøvet på vidvinkel i forhold til hva det var på tele, av og til forholdsvis mye. Dette var i vår test tilfelle med Canon og til noe mindre grad Sony. Nikons kitobjektiv var "spot on" i vår test. Slike ugjevnheter ved et objektiv er urovekkende og kan tyde på en noe suboptimal optisk konstruksjon for å si det forsiktig, men i forhold til andre ting som kan gå ut over bildekvaliteten ved slike billigobjektiver som dette, er dette ikke noe stort problem.
Vignettering
Vignettering, det vil si at det slippes mindre lys gjennom objektivet ut mot kantene enn i midten slik at hjørnere av bildet blir mørkere enn resten av bildet, er et vanlig problem på vidvinkel ved store blenderåpninger og er derfor interessant når man tester et objektiv. Vi testet hvert kitobjektiv ved vidvinkel og tele både ved største blenderåpning og f8.0. Vi kunne ikke se tegn til vignettering ved tele på noen av objektivene. Bildene nedenfor representerer et kvart testbilde hver, i redusert oppløsning. Midten av testbildet er helt oppe til venstre og nedre høyre hjørne av hvert testbilde er helt nederst til høyre.
Kit-objektivet på Nikon D80 er nesten tre ganger så dyrt som Canons kitobjektiv og omtrent dobbelt så dyrt som Sonys, og vi ble derfor meget overrasket over resultatene av vignetteringstesten. Nikon har med klar margin mest lysavfall i hjørnene, og selv om vi ikke kunne se spor av vignettering i telenden av dette objektivet, syntes vi dette var heller svakt av et såpass dyrt objektiv. Vi ser ingen tegn til vignettering ved blender 8.0.
Testbildet fra Canon 400D ble desverre litt uskarpt, men da det ikke har noe å si for vignetteringen, valgte vi å ikke ta et nytt testbilde, for å beholde de samme testforholdene som vi hadde da vi testet de andre kitobjektivene. Det er vignettering som er klart synlig også på dette objektivet. Ikke på langt nær så mye som på Nikons, helt ute i hjørnene, men det begynner mye lengre inn mot midten. Vignetteringen er helt borte når vi blender ned til f8.0.
Kitobjektivet fra Sony A100 legger seg pent midt mellom Nikon og Canon. Vignetteringen er tydelig helt ute i kantene, men vi skal ikke særlig langt inn mot midten før det bedrer seg betraktelig. Som hos de andre objektivene er vignetteringen ikke synlig på blender 8.0.
Side 3: Bildekvalitet
Bildekvalitet
Bildekvalitet: |
|
| Nikon D80: | |
| Canon EOS 400D: |
| Sony Alpha A100: |
Med mindre annet er spesifisert, er alle bildekvalitetsmålingene gjort med 50mm f/1.4 originaloptikk på f/8. Disse objektivene er generelt meget gode, og f/8 bør være det området der objektivet er best. Dette er gjort for å minimalisere forskjeller i objektivkvalitet som faktor i vurderingen av bildene. Det er med andre ord kameraenes bildekvalitet vi omtaler på denne siden. Sider ved bildekvaliteten som er egenskaper ved objektivet har vi omtalt på forrige side.
Oppløsning
La oss ført ta en kikk på oppløsningskartet vårt. Dessverre har vi ennå ikke fått det nye oppløsningskartet der linjene går enda tettere enn på det vi har i dag. Alle disse tre kameraene har høyere oppløsningsevne enn det kartet kan måle. Derfor har vi tatt bildene av kartet på litt større avstand, for å komme innenfor det kartet klarer. Det gjør at disse bildene er sammenliknbare med hverandre, men ikke med resultatet fra andre kameraer. Bildene nedenfor er forstørret til 200% for at du lettere skal se detaljene.
![]() |
![]() |
![]() |
| Nikon D80 | Canon EOS 400 | Sony Alpha A100 |
Som du ser, er det liten forskjell på oppløsningen. Dette er som ventet. Dessverre er det noen merkelige artefakter, som vi ikke kan forklare som annet enn ”rusk” i Adobe Camera RAW. Teoretisk sett kan det være Canon klarer litt mer enn de to andre, men vi tviler på at det er noe du noen gang vil kunne se på et virkelig motiv.
Hvis vi tar en kikk på hovedkortet, er resultatet omtrent det samme. Det er svært vanskelig å se forskjeller. Ser vi etter detaljer på ett bilde, som kanskje ikke er der på de andre, så er det vanskelig å finne noe som helst. Men ved subjektiv vurdering, synes vi bildet fra EOS 400 framstår som det skarpeste.
![]() |
![]() |
![]() |
| Nikon D80 | Canon EOS 400 | Sony Alpha A100 |
For å være litt originale, har vi denne gangen byttet ut rådhuset med Arbeiderpartiets hovedkontor på Youngstorget. Utsnittet nedenfor er fra midten av bildet, tatt på f/8. Vi ser at det er svært liten forskjell mellom Sony og Nikon. Det er litt bedre kontrast på bildet fra Sony, men det er en egenskap ved objektivet. Det kan også skarpheten være, men dette er det beste vi kan få utav rimelig optimalt utstyr. Canon framstår som skarpere enn de to andre.
![]() |
![]() |
![]() |
| Nikon D80 | Canon EOS 400 | Sony Alpha A100 |
Støy
Ved lave ISO-verdier er det ikke mye forskjell på støyen disse kameraene presterer. Alle er svært bra ved ISO 100 og 200, og det er først ved ISO 400 vi begynner å ane ulikheter. Ved 800 ISO har Sony merkbart mer støy enn Nikon og Canon, som holder mer eller mindre følge med hverandre oppover ISO-verdiene. Sony mister her helt kontakten med konkurrentene og har betydelige mengder med støy ved 800 ISO, og direkte skremmende mengder ved 1600. Ikke bra, og akkurat som vi påpekte i vår test av Canon G7 vil man nok kanskje oppnå bedre bildekvalitet ved å bruke en lavere ISO-verdi og heller godta den bevegelsesuskarpheten man da risikerer å få. Et stativ eller et bedre objektiv vil nok i de fleste tilfeller med lite lys lønne seg for en Sony A100-bruker.
Nikonbildene nedenfor ble tatt med D80s støyreduksjonsfunksjon satt til normal. Denne funksjonen kan settes til å være mer agressiv, men da vil den også ta detaljer såvel som støy. Mer om dette finner du lenger nede på siden.
Nikon D80 har også en H1-innstilling som er 1EV mer sensitiv enn 1600 ISO, sånn circa. Circa fordi den ikke er kalibrert nøyaktig, og det er også derfor den ikke heter 3200 ISO. Selv på denne innstillingen har Nikon D80 mindre støy enn Sony A100 på 1600 ISO.
![]() |
![]() |
![]() |
Nikon D80 - ISO 100 |
Canon EOS 400D - ISO 100 |
Sony Alpha A100 - ISO 100 |
![]() |
![]() |
![]() |
Nikon D80 - ISO 200 |
Canon EOS 400D - ISO 200 |
Sony Alpha A100 - ISO 200 |
![]() |
![]() |
![]() |
Nikon D80 - ISO 400 |
Canon EOS 400D - ISO 400 |
Sony Alpha A100 - ISO 400 |
![]() |
![]() |
![]() |
Nikon D80 - ISO 800 |
Canon EOS 400D - ISO 800 |
Sony Alpha A100 - ISO 800 |
![]() |
![]() |
![]() |
Nikon D80 - ISO 1600 |
Canon EOS 400D - ISO 1600 |
Sony Alpha A100 - ISO 1600 |
Canon 400D har i våre utendørs testbilder helt klart mindre støy enn Nikon D80 med normal støyreduksjon. Sony A100 klarer ikke å følge med og har store mengder støy.
![]() |
![]() |
![]() |
Nikon D80 - ISO 1600 Normal støyreduksjon |
Canon EOS 400D - ISO 1600 |
Sony Alpha A100 - ISO 1600 Normal støyreduksjon |
![]() |
![]() |
![]() |
Nikon D80 - ISO 1600 Ingen støyreduksjon |
Nikon D80 - ISO 1600 Lav støyreduksjon |
Nikon D80 - ISO 1600 Høy støyreduksjon |
Ved 1600 ISO ser vi at D80s støyfjerning også tar en del detaljer. Ved ingen støyfjerning påskrudd ser vi merkbart flere detaljer enn ved normal støyfjerning, men også mere støy. Ved maksimal støyfjerning mister vi også de fleste detaljer og bildet blir merkbart mer utflytende og diffust.
Fargegjengivelse
Fargegjengivelsen er det lite å si på. Alle kameraene gjør det meget bra. Kameraene gir naturlige og korrekte farger. Canon har litt mørkere rød og lilla, men ikke noe markant.
![]() |
![]() |
![]() |
| Nikon D80 | Canon EOS 400 | Sony Alpha A100 |
Eksponering
I løpet av testingen av disse tre kameraene i felten fikk vi til tider så vidt forskjellige resultater på lysmåling og eksponering at vi testet for å se om det var mulig å påvise noen entydige tendenser. Det fant vi ikke ved en nøyaktig sjekk i vårt testerom. Ved eksponering av en gråplate som fylte bildet fikk vi varierende måling mellom de tre kameraene på 1/3 EV. Alle kameraene var konsekvente ved forskjellige ISO-verdier. En sjekk i RAW viste at Adobe Camera RAW i alle tilfeller ville ha en eksponering på omtrent 2EV over det kameraenes lysmåler ville ha, men ettersom variasjonen her var på mellom 1/3 og 1/2 EV de ulike kameraene mellom må resultatene ses på som såpass entydige at det ikke er på eksponeringsnivå problemet ligger. Konklusjonen må være at kameraene måler lyset ganske ulikt i forskjellige praktiske situasjoner, men vi kan ikke si at ett kamera konsekvent måler feil. Løsningen er å kjenne sitt verktøy, uansett hvilket kamera du går for, og å ta skritt deretter.
Det er hevdet at man ikke lenger kan øke oppløsningen på bildebrikkene, uten at dette går ut over kvaliteten på pikslene. Dette er naturlig, siden pikslene blir mindre, gitt samme sensorstørrelse. Vi gjorde en sammenlikning mellom to identiske bilder tatt med EOS 400D og EOS 350D, og konklusjonen er at det er mer detaljer i bildet fra EOS 400D, på grunn av den høyere oppløsningen. Dersom vi tar bildet av samme motiv slik at hver detalj består av like mange piksler, vil EOS 350D ligge et ørlite hakk foran. Dette bekrefter det vi påpekte i testen av EOS 5D, at mindre piksler gir lavere bildekvalitet. Men vi ser fortsatt at dette kan kompenseres med flere piksler.
Side 4: Konklusjon
Konklusjon
Vi kan ikke si annet enn at dette er tre utrolig gode kameraer til en pris man bare kunne drømme om for et par år siden.
Selv om alle kameraene er meget gode, er det vesentlige forskjeller:
Nikon imponerte oss med en følelse av et dyrere kamera, og mange funksjoner tatt fra dyrere modeller. Det er også modellen med best ergonomi og brukervennlighet. Men dette er også det største og dyreste kameraet i testen.
Canon er det minste og billigste kameraet i testen, og passer spesielt godt til de med litt små hender. Størrelsen på 400D gjør at det ikke er plass til like stort batteri som i de andre kameraene, og det går utover batterikapasiteten. Det er også det kameraet med den minste søkeren. Til gjengjeld har det den beste autofokusen og den høyeste bildekvaliteten.
Vi må hilse Sony velkommen i speilrefleksmakedet. Alpha A100 er det første, og foreløpig eneste speilreflekskameraet de har, og det er godt å se at de bringer ny funksjonalitet og nye løsninger til markedet. Man kan se på kamerahuset at dette er deres første modell, da det ser litt uferdig ut. Det er ikke strømlinjeformet som de andre to er. Sony utmerker seg med høy funksjonalitet og god batterikapasitet. Søkeren er på høyde med Nikon, og en av de aller beste til under 10 000 kroner.
Alle kameraene kommer standard med hvert sitt kit-objektiv. Vi har sett på kvaliteten på disse, og det er ingen tvil om at objektivet til Nikon er det suverent beste av dem – på alle måter. Det er bygget som et vanlig objektiv du ønsker å kjøpe løst, mens de to andre er billigløsninger som gir deg muligheten til å komme i gang, men der det er spart inn på alle områder. Sony har det svakeste kit-objektivet, men tatt i betraktning at det kun koster 200 kroner mer enn huset alene, bør det ikke trekke alt for mye ned.
Bildekvaliteten med et topp-objektiv, ville man anta var svært lik på disse kameraene, siden de har den samme oppløsningen. Nikon og Sony har også i all hovedsak den samme sensoren. Når vi bedriver intens ”Pixel peeping” på bildene fra disse kameraene, ser vi også klare likheter mellom Nikon og Sony. Men det er en klar forskjell. Sony har vesentlig mer støy, særlig kromatisk støy. Opp til ISO 400 er det ikke særlig merkbart, men over det er det tydelig, og på 1600 er forskjellen stor.
Sammenlikner vi støy hos Nikon og Canon, er ting mye jevnere. Canon har tradisjonelt ligget foran, men denne forskjellen har blitt vesentlig mindre. Men på de høyeste ISO-verdiene, med sammenliknbar detaljgjengivelse, har Canon fortsatt mindre støy.
Ser vi på detaljgjengivelsen stikker også Canon av med seieren. Forskjellene er ikke store, og det er ikke sikkert at du vil kunne se det på vanlige bilder, men den er der, og ved beskjæring og forstørrelse av bilder vil du kunne se det.
Dette gjør at valg av kamera i stor grad avhenger av hva du legger vekt på. Dersom vi sammenlikner kitene, med objektiv, er Nikon testvinneren. Ser vi på kamerahuset alene, blir det litt vanskeligere. Hvis vi hadde fått kameraet gratis, hadde vi antakelig valgt Nikon D80. Dersom vi skulle betalt for det selv, ville valget falt på Canon EOS 400D. Men Sony har gjort et meget godt første forsøk, og vi har ikke problemer med å anbefale det, dersom du tar sikte på å bruke et annet objektiv enn kit-objektivet.
Nikon D80
|
|
|||||||||
| - | Høy byggekvalitet | - | Mangler støvfjerningsfunksjon | |||||||
| - | Mulighet for multieksponering | - | Testens klart dyreste | |||||||
| - | Topp ergonomi og brukervennlighet | - | Drøy vignettering på kit-objektivet | |||||||
| - | Testens beste kit-objektiv | |||||||||
| - | Fleksibel og god støyfjerningsfunksjon | |||||||||
Canon EOS 400D
|
|
|||||||||
| - | Rask autofokus | - | Liten søker | |||||||
| - | Lite bildestøy | - | Svak batterikapasitet | |||||||
| - | Svært god detaljgjengivelse | - | Lav overføringshastighet | |||||||
Sony Alpha A100
|
|
|||||||||
| - | Testens beste batterikapasitet | - | Treg i oppstarten | |||||||
| - | Spekket med funksjoner | - | Kromatisk aberrasjon | |||||||
| - | Praktisk funksjonshjul | - | Mye støy ved høy ISO | |||||||
| - | "Gratis" kit-objektiv | - | Litt "uferdig" design | |||||||
| - | Kjipt kit-objektiv | |||||||||









































